Tur-retur Junaiten

I 2025 markerer vi at det er 200 år siden det første organiserte utvandringen til USA. Det skjedde med et lite skip som forlot Stavanger sommeren 1825. Passasjerene ombord var mennesker som av ulike grunner søkte nytt liv i Amerika. Havet har alltid vært en viktig kommunikasjonslinje mellom Stavanger og verden. Og dette var ikke første gang man seilte vestover.

for å starte på nytt. De siste 200 årene har 100 000 viser nordmenn av ulike årsaker emigrert til USA og andre deler av verden. Noen på grunn av eventyrlyst. og noen på grunn av religiøs forfølgelse. Men de aller fleste emigrerte på grunn av håpet om en ny start. I 1975 feirer Stavanger sitt 850-årsjubileum. og ble da omtalt som den nye amerikanske kolonien. Strømmen av mennesker som dro over atlanteren hadde snudd. Nå kom amerikanerne her til det som hadde blitt Norges oljehovedstad.

Behovet for arbeidskraft, ny kompetanse og ny teknologi var enormt. Stavanger stod midt i et dramatisk omslag som skulle endre byen for alltid. I 2025 feirer vi 900-årsjubileet til Stavanger, by, domkirke og vispedømme. I denne podcasten får du historier fra Stavanger i 900 år. Turetur Uniten Folk kom til regionen her via havet på jakt etter å utnytte de frodige naturressursene.

Og jammen har ikke folk her ifra distriktet også søkt verden etter ressurser. Havet var en kommunikasjonslinje mellom mennesker på fjerne steder. Kontakt med andre for å handle, dele kunnskap, finne trygghet. og skaper fellesskap. Kontakt med det ukjente kan gi håp om noe annet. Det store havet ga håp.

Lenge før domkjerket stod klar for 900 år siden, åpnet en jersk familie på flykt opp hele verden vesten for måned. La meg ta deg tilbake igjen til vikingtiden. Kanskje har du hørt om Erik Raude? Han kom fra Norges mest betydningsfulle oppdagerslekt. Han ble pekt på som en viktigere historisk person enn noen av sagakongene. Erik Røde var fra jæren. Tilnavnet Røde eller Røde fikk han sannsynligvis for sitt røde hår og skjeng.

Og kanskje også for sitt litt ilskehumør. Men viktigere så blir han beskrevet som den første european som utforsker vestkysten av Grønland og er far til Leif Eriksson. Mannen som ifølge sagene får æren av å være den første som oppdager et land enda lengre vest. Forfatter Øystein Morten har hovedfag i religionsvitenskap og er ordfører i Rollag kommune. I 2022 skrev han boka Erik Røde

Der flykter han derfra sammen med faren sin når han er tenåring. Antagelig er han cirka 15 år gammel og slår seg ned på Island. Og der også har han en litt sånn omflakkende tilværelse. Han havner i en del trøbbel og blir jo lyst fredløs på Island. Og det er jo da han reiser ut, utruster en ganske stor ekspedisjon, et svært skip.

for å oppdage et land han har hørt om lengre vestover. Ifølge Erik Raudes saga brukte Erik de tre årene han var fredløs på Island til å utforske vestkysten av Grønland. Både området som senere ble østerbygd i sør, og Vesterbygd rundt Dagens Nuk i nord. Han ga en fjord i Vesterbygd navn Lysfjord, og en gård ble hetene Sandnes. Så det er det som er det store med denne gjerbuen Eirik Raude, er at han oppdager det som er geografisk Amerika.

Dessverre verdens største øy, som vi da kaller Grønland. Det var jo et navn som Erik Raude kom på. Først så utforsket dette området, og så grønlandet jo et nordrønt samfunn der.

Forfatter Øystein Morten mener det var mangel på blant annet øl som tvang Eriks familie til å oppdage Amerika. Ja, det er jo noen mangler. Det er litt for kaldt til å dyrke korn. Korn er de helt avhengige av. En ting er til brød, men aller viktigst er nok til å brygge øl. Fordi ølet og alkoholens posisjon i dette samfunnet, den er veldig sterk.

i forhold til at du skal ha gjestebud, du skal ha en julefeiring og så videre. Og der er det som høvding er helt avhengig av å kunne servere alkohol til gjestene. Hvis du ikke serverer alkohol, så er det veldig skambelagt, og det har også en religiøs side, både i hedensk tid, men også etter innføringen av kristendommen. Du har pålagt å servere alkohol. Den fremste mannen på Grønland har altså ikke nok malt og korn til å brygge øl.

Og det var nettopp denne desperationen som førte til at Erik ville finne nytt land, der de kunne skaffe seg råvarer for å brygge øl, og bygger skip. Erik Raude han er jo ikke en ung mann når han oppdager Grønland og grunnlegger et samfunn der. Så det er jo sønnen hans Leif som han sender ut på en ekspedisjon. med antagelig det med formålet å skape en slags koloni i dagens Canada. Det er mye som bekrefter denne historien.

Den er nok gjenfortalt muntlig, ikke sant, i noen hundre år før den har blitt skrevet ned. Men den er veldig nøkteren, og den er gjenfortalt på en måte som gjør at de, jeg tror i hvert fall at de har bevart faktaen her. Det at arkeologien bekrefter dette i så stor grad, det gjør at jeg konkluderer med at her er vi nok veldig nære sannheten.

Og det står at han kommer fra gjæren. Så i forhold til sikker, ikke sikker, hvor sikre kan vi være når vi kommer tilbake til vikingtiden av 900-tallet? Jeg mener at her kan vi være så... så sikre at dette er sant, sånn som jeg tolker det. Det var en gjernebu som oppdaget og befolket Amerika på 900-tallet. Så det er ikke noe liten ting vi snakker om her.

I 1964 proklamerte USAs president Lyndon B. Johnson 9. oktober som offisiell minnedag over hele landet til erindring om Leif Eriksons oppdagelse. Dato for Leifs ankomst til Vinland er ikke presisert i sagene, men som alle som ønsker å jubilere vet, man trenger en dato. Det ble sagt at Leiv Eriksson oppdaget Amerika på høsten, og valget falt på 9. oktober. Datoen 9. oktober ble valgt siden det første norske emigrantskipet, restaurasjonen fra Stavanger, ankom.

New York, 9. oktober i 1825. I år er det altså 200 år siden de første norske utvandrene dro fra Stavanger til USA på jakt. etter et nytt liv. Men var det overlevelse som fikk de første til å dra? Eller var det savn etter frihet? Var det religiøse flyktninger?

Og det du er inne på der er jo spesielt aktuelt i Stavanger, fordi i Stavanger var det en kvekermenighet, og de var jo liksom ikke akseptert. Tidligere lektor i historie ved Universitetet i Stavanger. I den første puljen som dro i 1825, så var det kanskje halvparten av de medlemmer eller tilhørte kvekermenigheten i Stavanger.

Selv om en god del av dem også kom fra andre deler av Rogaland, blant annet opp i Tysvær, var det jo også en kvekk av menighet. Merkelig nok kan vi starte av mange historiske fortellinger. med Henrik Ibsens Terje Wiggen. Husker du diktet Terje Wiggen? Der bodde en underlig gråsprengt en på det nyttaste nakne ølet. Diktet bygger på fortellinger fra Sørlandskysten under Napoleonskrigene og Kornblokkaden 1808-1811. På denne tida var Danmark-Norge i krig med blant annet England, som hadde innført

handelsblokkader og dermed kutta all kontakt mellom Norge og Danmark. Dette førte til hungersnød i Norge. ble tatt av et britisk marinefartøy og sendt i krigsfangenskap i Storbritannia, den såkalte prisonen. Han satt i prisonen i lange år. Det sies i fulle fem. Hans nakke bøyde seg, grått ble hans hår av drømmene om hans hjem. Det har mer enn en gang blitt spekulert i om Terje Wigen var basert på en ekte person.

Det er der ingen bevis for. At her i Vigen var en person av kjøtt og blod. Men det var rundt 5000 norske sjømenn som faktisk satt. i fengselet i England, i den såkalte prisonen frem til 1814. Og historikerne mener det var hos disse 5000 norske fangene ideen om Amerika oppstod. Journalist og forfatter Sverre Mørkhagen har skrevet flere bøker om den norske utvandringen til Amerika. Ifølge Mørkhagen ble ikke de norskes sjøfolkene fulgt opp i fengslene av norske myndigheter.

De som tok seg av dem og hadde spesielt sympati for dem var engelske kvekere. I havnebyen Shatham i Thamesen lå fangekipene tett. Her kom kvekere med mat, bønner og historier til de norske fangene. Da fikk de høre om Amerika, om de frie kvekersamfunnene som var blitt etablert der. Flere av de norske fangene var haugianere. En kristen bevegelse som var i opposisjon mot den norske stat og kirke. Det er klart.

Det er opplagt at den kontakten med kvekerne hadde betydning i forhold til det med å få tenke seg at kanskje det kunne være en idé for oss å dra over. Vi skal ikke undervurdere, tror jeg, den betydningen som det hadde, disse bekjennskapene som de gjorde da, mens de satt i fengsel. Da de omsider kom hjem til Norge, mange av de som nyfrelste kvekere kom de tilbake igjen til et monarkisk eneveldig autoritært samfunn der det var forbudt å ikke være medlem av statskirken.

Da oppstod konfliktene, skriver Mørkhagen. Dermed spredde rykter om Amerika seg særlig blant kvekere og haugianere i Norge. Og i Stavanger var det mange av de. Da de stadig ble plaga og motarbeidet av myndighetene bestemte noen for å skaffe seg sikrere kunnskap om landet som kaltes de forente stater.

I Tussvær bodde det også en underlig gråsprengt ein ved navn Kleng Pedersen Hesthammer. Den raskløse og eventyrløsne mannen fikk en nøkkelrolle som los i den første organiserte utvandringen fra Norge til USA. Kleng Pedersen, eller Kleng Pearson, som han senere ble kjent som, hadde reist mye i løpet av sine drøyt 40 år. Pearson var hverken haugianer eller kveker, men delte motstanden mot stat og kirke.

som hadde litt problemer med å finne sitt rette i samfunnet. Og han hadde en veldig... rastløs og har den virketrang og denne sammenhengen her så er Kling Persson viktig fordi at han Når denne tanken modnes, og folk i Rogaland på en måte hadde tanker for at de skulle gjøre alvorlig dette og reise til Nordamerika, så ble Kleng Persson sendt som en slags... stifinner for en del av disse som senere reiste.

Da de ankom New York, kom Clang Pearson etter hvert i kontakt med en landagent ved navn Joseph Fellows. Fellows var selv kveker og hadde sympati med sine norske trosfeller fra den andre siden av atlanteren. Blant annet gjennom flere utmattende kriger, først med franskmennene, deretter med engelske overhavere, hadde amerikanerne også begynt å trenge urbefolkningen lenger og lenger inn i landet. Og med det åpnet det seg et nytt land.

for immigranter. Landagenten Fellows lover nordmennene land i den nordlige delen av staten New York. Området var ikke bosatt enda, og det var der en grunn til. Landet som nordmennene skulle få kjøpe? var ikke rydda. Jorda var hard, og det kom iskalle vinder over sjøen fra Kanada, og på sommeren. Men det var ledig. Pearson dro tilbake igjen til Norge og fortalte nyheten. De hadde skaffet land.

til de som var villige til å dra over havet. I juli 1825 så hadde mange fått nok. 52 mennesker sto på kajer i Stavanger klare for å gå ombord på sluppen restaurasjon. Det var kvinner, menn og barn. Halvparten av dem var kvekere. Resten haugianere, og mange av dem... Ja, det var jo en relativt bråket forsamling, sammensatt i alle fall. Det var jo bønder, først og fremst bønder.

Med familie. Det de hadde av verdier var gått med på å kjøpe båten og en last med jern som de planla å selge med fortjeneste i New York. Ole Rønning. var en utvandrer som kom til USA i 1837 og fortalte om de første utvandrernes reise i boka «Sannferdig beretning om Amerika til opplysning og nytte for bonde og menimann». Ole Rynning beskriver den første turen fra Stavanger til USA som underlig. Ja, det var jo en underlig reise.

Det er jo et eventyr egentlig til hele verden. Da båten passerte Kalhammeråden, så ble det skutt salutt. Ut av byfjorden så møtte båten på noe sjø, og to ungdommer ba trolig om å bli satt i land. Båten måtte gjøre vennerreis mot land og fikk satt i land to søsken. 24 år gamle Martha og 21 år gamle Jens fra Høle. De to som hoppte av fikk vel kalle føtter og tenkte, dette kan aldri gå bra.

Så det er en del av historien det. Da landkrabbene fra Høle var satt i land i Dusavig og konneturen fortsette. Det lille seilfartøyet med 50 personer og lasten med jern valgte ruten gjennom den engelske kanalen og helt syd til Kjell. kysten av Madeira for å dra nytte av passatvinden når de krysset storhavet. Da de ankom syden gikk de tom for vann, drikkevann. Men utenfor Madeira så så de noe som lå og dyppet i sjøen.

En tønner som lå og dyppet i vannskorper. Hva tror du det var? Jo da, det viste seg å være tønner med Madeira-vin. Den satt de gladelig til livs. Da ble det helt hei fadderi og fadderullene deg ombord, og kjøreoverfesten kunne satt en alvorlig stopper for tokten Vesterud. De fant jo et tunne med Madeira-vin flytet i sjøen og fikk den ombord og hadde en liten avsketsfest ombord, sier kildene da. Avholdstanken for kvekerne på dekk under den portugisiske sommersolen var nok ikke så lett å spotte.

Men scenen som utspilte seg bygger godt under avholdsargumentasjonen om at bruk av alkohol nedsetter dømmekraft og kan sette både den som bruker stoffene og andre i fare. Forskystvakter på Madeira har jo en iboende historisk skepsis til et hvileløst skip uten flagg med uorthodox handlingsmønster. Ole Rynning beskriver kaoset sånn.

Da hele mannskapet var besjenket, kom skipet drivende som et pestkip inn i havnen, uten kommando og uten heiste flagg. En bremer som lå på renden ropte til dem at de øyeblikkelig måtte heise flagg. Det som de ikke ville, hilses av festningens kanoner som virkelig alt var rettet mot dem. Og nå fikk om sider en av passasjerene flagget fatt og fikk det heiset. Nordmennene slapp med skrekken.

og ble forsinket et par dager på grunn av dette her. Tre og en halv måned etter de forlot Stavanger kom de til New York 9. oktober 1825. Det de kjørreisende fra Stavanger ikke visste, var at amerikanerne i 1819 hadde vedtatt bestemmelse for passasjerer i båt. Ifølge den nye reguleringen hadde de nå lov til å være ti stykker ombord.

Båten og hjerne ble tatt i pant og nordmennene fikk en klekkelig bot som de ikke hadde noen sjanse til å kunne betale. Det var naturlig nok krise for nordmennene som nå sto på barbakke i ukjent land. Mange i New York synes synd på nordmennene. Byens journalister skrev om episoden i avisene. Men i dette forgjettede land var det allerede kvekere. Og som man har lært, kvekere hjelper kvekere.

Og kvekerne i New York var til dels velstående og innflytelsesrike, og snart havner saken på president John Quincy Adams bord. En president med hjerte for de nye innvandrerne. I til kort tid kom det bud fra presidenten om at nordmennene skulle slippe å betale den der boten. De skulle også få 400 dollar som en håndsrekning fra den amerikanske stat, slik at de kunne klare seg gjennom vinteren.

Reust. Men hjelpte. Tross hjelpen fra presidenten, så ble hendelsen likevel katastrofal for nordmennene, som etter planen skulle selge hjerne og båten med fortjeneste om sommeren, slik at de kunne begynne å arbeide med sine nye hjem før vinteren kom. For vinteren kom fort, og ingen kjøpte jo en båt i det vinteren banket på døra. Sannsynligvis var det takket være irske og tyske nybyggere i området at den norske Amerikadrømmen ikke ble vasket vekk med de iskalle bølgene.

fra Kanada den vinteren. Det skriver journalist og forfatter Sverre Mørkhagen. Rykter gikk om landområder som var i ferd med å stykkes ut lenger vestover. Dersom nordmennene var tidlig ute så kunne de sikre seg god, dyrkbar mark, ikke langt fra dagens Chicago. Det var hele tiden første mann til Møllerprinsippet som gjaldt. Det var mye lureri og bedrageri involvert når nytt land skulle selges, og ofte kom de rutinerte eiendomsheiene først. Men nordmennene hadde sin egen stifinna.

Den rastløse eventyren fra Tysvær, Klang Pearson. Han tog like så godt apostelens hester fatt og gikk til Fox River i Illinois sommeren 1833. Sommeren etter flyttet de fleste nordmennene til de nye områdene på prærien ved Lake Michigan. Og da begynte brevene å komme til Norge. Vi jobber mye med dette med Amerikabrev, og mye av dette er digitalisert. Det er et fascinerende og spennende materiale som dere jobber mye med.

Den betydningen som brevene hadde for at til slutt var det kanskje så mange som 900.000 nordmenn som emigrerte. Den historien var brevene veldig viktig. Fra 1830-årene ble utvandringen regelmessig, og fra 1860-årene økte han kraftig. Toppåret var 1882 med 28 000 norske utvandrere til Amerika. Totalt utvandret nærmere 600 000 nordmenn fra Norge til Amerika fra 1825 til 1900.

En større blodtapping av nasjonen hadde vi ikke sett siden svartedøden. Brevene som kommunikasjon over Atlanteren var nøkkelen for det. Under hundre år senere skulle kommunikasjonen bli trådløs. I Norge fikk vi de første stasjonene for radiotelegrafi i Lofoten i 1906. Det største problemet i den tiden var trafikken til og fra Amerika.

Den gikk på kjøkabel. Britiske, franske og tyske selskap hadde monopol og tok seg godt betalt. Norge måtte se på et alternativ. Atlanterhavskabel var for dyrt, og et trådløst samband ble løsningen. Norge var med sine mange utvandrere til USA en storkunde på kabelsambandet. Og nå nærmer 100 års minne for grunnloven i 1814 seg. Da måtte vi regne med en trafikktopp. Da burde Amerika-telegrafen stå klar. På Ullandhau i dag finner vi telegrafdirektør Heftis deg. Han ble viktige.

Thomas Thomasen Hefti kom fra en staslig i Kristiania-familie. Faren hans, som også heter Thomas, var en kjent bankeheier, konsul og friluftsmann. Pioner bak den norske turistforening, og kanskje viktigere en av de som har fått æren for at vi gikk fra daler til kroner i dette landet. Han eide også Arendal Sparbank i den perioden Arendal var Norges rikeste by.

Sønnen med sammenhavn Thomas Hefti var statslige Hanog. Hanog var først bankmann, men valgte senere en annen karriere. Han var offiser og ble forsvarsminister. Var militærrådgiver i nøkkelåret 1905, telegrafdirektør ble han itte unionsoppløsningen.

I 1912 skrev Telegrafdirektør Heftig under en avtale om et trådløst telegrafsamband mellom Vest-Norge og Boston. Men politisk uenighet på Stortinget gjorde at prosessen med telegrafen ble forsinket. Da saken til slutt kom for Stortinget i 1913, så ble det enighet om at telegrafen eller gnistsenderen skulle ligge på Ullandhau i Stavanger.

Den politiske somlingen hadde likevel konsekvenser. Bygningen på Ullandhau sto ferdig, master og antennene var på plass. De manglet bare senderen. Og så brøyte ut storkrig i Europa. Vi kjenner den som Første verdenskrig. Senderen sto opplaster på seks engelske jernbanevogner klar til utkipping fra Høll, mens senderen havna i Cairo. I den lang krig kom den endelig til Ullandhøy.

og det ble etter hvert trafikk på senderen. 6. desember 1919 kom regulær trafikk mellom Ullandhau og Boston i gang. Det ble bare nevnt i en kort notis i Stavangeravisene. Teknologien hadde ikke lenger nyhetenes interesse. Men tross milliontap på grunn av utsettingen, var det fortsatt behov når den ble tatt i bruk. Og Amerika kom nærmere oss med sender på Ullandhau.

Den tilgjengeliggjorde kommunikasjon med Amerika for det norske, finske, polske og svenske markedet. Aviser i disse landene skaffer seg blant annet USA-konsponenter, og nyheter fra USA kunne nå Norge på mindre enn en halvtime. Men for folk på Ullandhøy ble senderen plagsom. Gnisten som bar morsesignaler bråka fra svere svinghjul, og trykkluftdyser ga et støynivå som sivilingeniører kalkulerte etter 130 decibel.

Et nivå som blir kalt ørets smertegrense. Bakkens galv så det kjentes i legger og lån når gnistsendinger var i gang. Bønder langt under stasjonen truer med rettsak i til påstått verditap på eiendom. Ti master på 122 meter bar de 24 bronsetrådene. Til sammenligning er Ulandhøstårnet i dag 64 meter høyt.

Den kraftige gnistutladningen skapte også store problemer for amerikanske stasjoner. Det kom stadig klager og krav om modernisering. En ny rørsender på Gjeløya i Moss tok over Amerikatrafikken i 1930. Gnistsenderen Brylanhau ble nedlagt. Det kom ikke Amerikatelegrafens far Thomas Hefti til å oppleve. I 1921 var han i Trondheim med kongen. Han var til stede sammen med kong Håkon, da Dovrebanen skulle bli åpnet. Etter festen som markerte åpningen skulle de høye herrer fraktes på første klasse.

Med nattoget på den nye dovrebanen hjem til Kristiania. Kongen droppet i siste liten og tok heller en ekstra natt i Trondheim. Det var flaks for monarkiet, for toget kom aldri til Kristiania. På vei søover kolliderte toget, og seks personer døde. En av de, Thomas Hefti. Det store huset. ble storane så seg ubrukt i mange år, men i 1939 var det igjen bruk for steinbygget på Ullandhau, der NRK Rogaland i dag holder til. Veien bak steinbygget heter i dag

Telegrafdirektør Heftig Sveig. Du kan også se restene av Amerikatelegrafen i Sørmarka. Badunfestene til mastene, store betongklosser kan du finne i skogen.

I tillegg til Amerika-brevene ble norsk-amerikanske aviser viktig for kommunikasjonen over Atlantan. Den stadig større norske befolkningen i USA hadde etter hvert behov for å oppdatere seg på hva som skjedde i gamle lande. og å holde kontakten med de andre norske amerikanerne. I de store norske samfunnene i Midtvesten mot slutten av 1800-tallet og etter hvert i New York fantes det stadig flere norskspråklige aviser.

Aviser som er opplag som i noen tilfeller overgikk de mest solgte i Norge. Skandinavien, Minneapolis-tidene, Nordisk-tidene og Decoraposten. I 1931 ble det stor oppmerksomhet i de norske-amerikanske avisene når Arne Garborg sine tresko plutselig dukket opp i USA. Det er en helt fantastisk historie. Ørjan Sassera Johansen på Garborg-senteret forteller. Som begynner med en norsk-amerikaner som heter Søren Lure. Vi skjønner omtrent hvor han kommer ifra.

som drenger hjem på ferie i 1931, på forsommer 1931. Og da finner han ut en dag at han vil til Knudehei og skrive stålet til den berømte Garborg. I skrivestua Knuda Heier, som allerede da var blitt til et museum, finner han en kaps og tre skoene til forfatteren, og de tar han med seg. Og så dro han til... New York igjen, han dro hjem, og der sto da en journalistredaktør i nordisk tiden som heter Carl Søyland. Og han skriver da navnet Soyland.

Og han intervjuer de som kommer hjem fra ferie for å høre hvordan de har hatt i Skandinavia. For dette er utvandreravis som blir lest både i Skandinavia og i Amerika. Og denne stolte Søren Lura han tagger kapsen og... treskoene opp og vise det. Og Carl Søyland han skjønner at dette er et skup som setter dette på første siden. Der står Søren Lura fram med navn og titel. Han er professor. Han er musikklærer med titelen professor.

Noen synes det er veldig løye, og noen blir skikkelig forbannet. Journalistene, de synes det er ganske løye. Så dette er jo på den tiden da Norge vil ha Grønland, så først så kaller de det for okkupasjonen av Arne Garbergs inn i Tresko. Og folk lærer nok litt av dette, men noen blir skikkelig indignerte og sender mange brev til denne Søren Lure, som til slutt egentlig ikke har noe valg enn å sende dem tilbake.

Jeg fant faktisk et brev som han hadde sendt av Isostavangeren. Det daterte 2. desember 1931. I have been accused of robbing a museum. Nothing could be more ridiculous than this. Og hans argument for at han ikke gjort den forbrytelse er at dette ikke ligner på et museum. Så derfor er han ikke toget noe fra et museum. Og i et annet brev sier han faktisk at han hadde ikke toget skoene. Han hadde bare toget de. med seg. Så den har en helt egen logikk da.

Og han skriver også senere brevet rasende. I have been slandered as stortyven søren lurer. Og vi vet det fra senere avis at det faktisk ble et kjeldsord på gjerne, at hvis noen skal noe, så snakker de om VG. som en søren lure. Så det navnet ble skikkelig berømt. Til slutt så gjør han jo ikke, han får så mange sinte brev fra Norge, at han sender et nytt brev til stavangeren.

krever at de skal da bli togen godt til vare på, og sende skoene og kapsen, og det skal faktisk ha blitt utstilt i stavanger, i vinduet til stavangeren, tror jeg, aviser. Jeg tror det var i tre måneder, slik at alle i Stavanger skulle kunne se disse berømte skoene og huene før de ble sendt tilbake igjen til Knuddeheia.

kom ut helt til 1972. Bare tre år før en amerikansk lokalavis begynte å dukke opp i kiosker og på bensinstasjoner i Stavanger. The Saga Weekly Post var nemlig en av de første avisene for utenlandske lesere som ble utgitt i Norge. Utgitt for første gang i 1975. Den gamle fattige onkel Sand skal ikke føle det så en skam og komme hjem og bli hjelpelig vann. Han kommer sent, men han kommer godt. Han kommer tvekt, men han kommer brott. Så når han kommer, då er det skjølsagt i rødt, vidt og blått.

For rundt 100 år etter den norske utvandringen til Amerika var på sitt høyeste, skjøyt strømmen av mennesker fart over atlanterne igjen. Og denne gangen var det motsatt vei. De kom til Stavanger. This is Stavanger, Norway, the fast-expanding, exploding new oil capital of the western world. Stavanger, founded way back in history by small, poor fishermen. Oljer trengte kapital og kompetanse som ikke fantes i Norge. Utover 1970-tallet kom flere utenlandske fagfolk reiserne til Stavanger.

og med på lasset hadde de familiene sine. På samme måte som et økende antall innvandrere i andre deler av landet, måtte de finne et fotfeste i sin nye hverdag. Behovet for å forstå, tilpasser seg og samtidig bevare sin egen identitet, lå til grunn for alle. Som det også gjorde for de norske familiene som flyttet til USA. Og her, som der, oppdager man at det krevde noe av oss. Både de som kom, og de som tok imot. ble tvungne til å reflektere omkring hvem de selv var, og hva Norge er.

Men jeg har lyst til å gjøre det med fremdene. Vi kommer tilbake tilbake. Men vi kan ikke gjøre det hver dag. Men jeg føler veldig veldig, selvfølgelig når han er ut. Den engelskspråklige lokalavisen The Saga Weekly Post ga svar på noen av de spørsmålene som meldte seg i møte med fremmede varer i butikkhullene, ukjente fritidssyssler, skrevne og uskrevne regler. I den første lederartiklen signert redaktør Sharon D. Lewis skriver avisen «We are, in a sense, part of a saga». Og fortsetter.

Slik vikingene har oppdaget steder og mennesker ulike seg selv i løpet av sine liv, har vi muligheten til å oppdage andre måter å leve på enn de vi er vant til. Denne harmoniske nyskjærheten var nok ikke det som lå lengst fremme i frontalappen til Erik den Røde og hans familie, eller innvandrerne som mer eller mindre frivillig skulle bygge seg et nytt liv i et ukjent land.

Men det var kanskje derfor avisen også brukte mye tid på å bli likehold av det gamle og kjente, som nyheter fra hjemlandet og kontakt med andre i samme situasjon. Leserne i The Saga Weekly Post kunne oppdatere seg på de nye endringene i den amerikanske alderstrygden på den ene siden, og finne nytt om hvilke familier som ankom og forlot Stavanger på den andre siden.

The Saga forteller oss ikke bare om innvandring, men om et av de største bruddene i Norges og Stavangers historie. Den gromsete vesken som dukket opp i et amerikansk borerør i Nordsjøen i 1969 fikk enorme konsekvenser for norsk økonomi, dagligliv og næringsliv. Hva for mottrekk har kommunen tenkt på i denne situasjonen? Jeg kan si det kort.

Den arbeidskraften som vi ikke får, den kjøper vi. De amerikanske innvandrerne i Stavanger var stort sett i Norge noen få år, mens de ventet på å bli sendt til neste post. Omtrent sånn så diplomatfamilier lever livene sine. Og selv om Stavanger ordnet med internasjonal skole for barna, så var det likevel et ønske om å komme i kontakt med det norske samfunnet. Ikke minst for kvinner som oftest var uten eget lønnsarbeid i Stavanger. Saga Weekly.

var et eksempel på en sånn kontakt. Aviser fortalte eleverne om skiing, og fortalte at det var som å stå oppreist i en berg- og dalbane. Og om utlendingmyndighetenes regler for arbeid og opphold, Og de uvant strenge norske reglene for promillekjøring. Og hvordan man vasker vinduene med a rubber scraper called anal. Det leste du nok inn i seg. Men for flere av familiene var maten en utfordring. Integrering er veldig bra, men for mange gikk grensen ved fiskeboller og forekort.

Fiskemuss er faktisk en veldig god rett som passer ypperlig som du ser. En pakke med majones, tre spiseskjerr med sukker, og så var det den kalde. bouillon-skiljen, krem. Jeg bruker denne vanlige brød for meg. Og pynten med litt reker til, så blir det jo superdessert. drev dagligvarebutikk i Stavanger sentrum. Butikken ble fort kjent for import av utenlandsk mat. Da oljearbeiderne og familiene kom til Stavanger, kunne de finne de merkevarene de var vant med fra sitt hjemland.

Og Midtleton fiksa varene. Varer som også skulle endre nordmenns matvaner. Den kom her via amerikanske oljearbeidere i Stavanger som savnet maten fra hjemlandet, og er endt opp som en av Norges nasjonalretter. I fjor var det 50 år siden Tarkon kom til Norge, og først til Stavanger. 715 000 nomen sier i dag ifølge Aftenposten at taco er deres favorittmat. Og da kan du bruke alt. Tomato, salad, korn, everything!

Olav, du må vakne. Indianer hadde skjedd. Da ble du sulten, da tenker jeg. Det er kjempegodt. Prøv selv, da vel. Det er så enkelt, da. Amerikanerne kom til Stavanger med kapital, kunnskap og arbeidskraft. 3-4-10 år etter at Stavanger Aften da skrev at Stavanger var den nye amerikanske kolonien, og tusen år etter at Leif Eriksson oppdaget Amerika.

så var det igjen norske familier som dro ut i verden for å utvinne andres naturressurser. Og denne gangen var det olje. Rollene var igjen snudd. Statoil. skulle møte den globale konkurransen med å selv bli en multinasjonal gigant. I Nigeria, Libya, Kanada, Azerbaijan og Angola, og i en rekke andre land, oppstod små og store norske eksilsamfunn. Med rikdom, kunnskap og større eller mindre behov for å forstå landet de var havna i. Du har hørt podcasten Stavanger i 900 år.

Les mer om Stavanger sitt 900-årsjubileum Produsent og forteller var Kristian Gilsvik, og podcasten er produsert av Screen Story for Stavanger 2025.