Fra Ullandhaug til verdensrommet

Mennesker har alltid vært interessert i å reise og oppdage nye steder. På 1800-tallet flyttet studenter fra hele landet til Stavanger for å utdanne seg som misjonerer. som senere drar ut i verden for å etablere skoler og kjerker på andre kontinenter. I dag reiser studenter fra hele verden til Stavanger. og vi har rundt 4000 internasjonale studenter fra 110 forskjellige land som gjør Stavanger til en internasjonal studentby. Allerede i 1866 kom den første internasjonale studenten til Stavanger.

Misjonsstudenten Moses fra Sululand. Tenk all den oppmerksomheten han fikk. Teomed Garborg skal ha sett han i Sandnes. I 2025 feirer vi 900-årsjubileet til Stavanger by, domkirke og vispedømme. I denne podcasten får du historier fra Stavanger i 900 år. Fra Ullandhau til verdensrommet. Historien til domkirker og Kongsgård katedralskole har gått nesten hånd i hånd i 900 år.

Sammen har de vært med på å utvikle og utdanne Stavanger. For religion og utdanning har i mange år gått hånd i hånd. Den første katedralskolen i Stavanger ble opprettet på midten av 1200-tallet. og holdt til i en liten steinbygging i skråningen nedenfor Domkjerka. Skolen har hatt flere navn som følge av skolehistorie og reformer, og skiftet sist navn i 1936.

På folkemunnet har navnet Kongsgård etter navnet på bygningen vært gjeldende siden etableringen i 1824. Ja, du hadde jo katedralskolen da, altså latinaskolen. Men det var jo en skole for overklassen, for MB, MBT Sanden. Og det var gutter, kun gutter, sier jeg på den. Ellers så var det jo folkeskole, det var jo det en hadde i Norge, både for gutter og jenter.

Men formålet med folkeskolen på den tiden var jo at den skulle nå fram til konfirmasjon. Men bare drøy ti år etter etableringen av Kongskår fikk Stavanger en av landets første høyere utdanningsinstitusjoner.

Religion og skole hånd i hånd. Det norske misjonsselskapet ble stiftet i Stavanger i 1842. Året etter, samme år som Hans Pauldan Smidt Skrøder ble første norske misjonær, startet Misjonshøyskolen i Stavanger. Fra Stavanger skal misjonærer sendes ut i det ukjente. På Misjonshøyskolen så pleier han å si at dette er den treie høyere utdanningsinstitusjonen i Norge. For vi hadde jo da universitetet i Oslo som var etablert i 1813.

Og ellers så hadde den krigsskolen. Kristin Fjeldekjelde, historiker og arkivleder for Misjons- og diakoniarkivet på Vid, forteller. Det nye er jo at en vil utdanne kandidater som skal ut i verden og bygge kirker, altså misjonere eller evangelisere og etablere kirker. i andre land. Og det var jo nytt i den tiden. Hvis hun skulle bli prest i Norge, så gikk hun jo på Universitetet i Oslo, på det teologiske fakultetet. Og da måtte hun også ha eksamen artsum.

Det vil si at en måtte jo ha gått på denne latinaskolen eller katedralskolen for å ha oppnådd eksamen artskjøm. Men på musjonsskolen kunne en få opptak selv om en... kun hadde folkeskole. Men du måtte ha misjonærkall. Det var veldig viktig. Og det var kanskje det viktigste. En måtte på en måte dokumentere at en hadde et kall.

Hvordan kan du bevise at man har fått et kall fra Gud? Jeg har kunnet dokumentere det. De skrev jo en søknader der de gjorde rede for dette. Jeg kan jo lese en del av de søknadene. Det er på en måte et mønster i mange av de søknadene. der de ofte forteller om at de var opptrett i en god kristen familie, men på et eller annet tidspunkt i ungdommen så kom en kanskje litt på ...

avveier, kom litt borti fra Gud, og så har de fleste da opplevd en slags vekkelse eller en fornyelse. Og så ser en jo da at i sammenheng med det, så forteller mange av de at de også har fått et kall. til å forkynne evangelieforhedningene. Det er ofte de formuleringene de bruker.

Men så var det jo i tillegg til at de sendte en søknad der de prøvde å beskrive dette kallet, så hadde de jo prøvetid. Du ble nøye overvåket av lærerne, ikke bare lærerne, men hele ledelsen i det norske misjonsselskapet. Men hvem var disse studentene? De fleste kom faktisk fra gårdbrukerfamilier, men de var jo ikke odelskutter. Så det er veldig få eksempler på odelskutter.

De som begynner på misjonsskolen, de kommer fra landet, de kommer fra landlige forhold, eller fra gårdbrukerfamilier, eller fra håndverkerfamilier. Jeg tror også at mange av de kunne ha vært drevet av eventyrlyst. altså nysgjerrighet, lyst til å komme seg ut i verden, oppleve nye ting. Og den dagen en kom hjem, så fikk jo veldig mange av de seg jobb som prester i det norske kirket. De måtte ta noe tilleggsutdannelse da.

Så det klarte at dette var jo en enorm klassereise for mange av disse guttene. Og det som også er interessant er at siden skolen var i Stavanger, så vanket de jo i de kristne miljøene her i Stavanger, både haugianermiljø, brød- og vennmiljø, men også i menighetene. Veldig mange av dem gifte seg opp sosialt sett. De gifte seg inn i borgerskapet i Stavanger. Og det er jo også interessant. Sånn sett var det jo også en klassereise for dem.

De unge studentene ble passet godt på og var underlagt et strengt regime. Derfor snakket de jo også om klosteret på kampen. Det ble omtalt som det. De måtte tidlig hjem om kvelden. De fikk jo ikke lov til å inngå kjæresteforhold med jenter uten å ha fått nærmeste latelse. Hvis de skulle få lov av seg, så måtte de søke om det. Det var nok ikke veldig mye sprell, men det var jo et aktivt foreningsliv i Stavanger. Mange var nok med i KFUM da det ble etablert her.

De var ledere i søndagsskole. Så de var aktive i mye av det som foregikk. Så hadde de også her oppe på misjonsmarkedet sitt eget kor. sitt eget orkester, idrettslag. Det er veldig ytterspurte. Hvorfor det? Jo, fordi at... Jeg holdt på å si at de var unge, flinke, fremhetsdamene de skulle ut i verden. De ble på en måte sett på som misjonsbevegelsens sønner.

De som støttet misjonsarbeidet og misjonsselskapet, de var nysgjerrige på hvem disse var. De tenkte at nå skal vi følge de videre i karrieren. I årene fremover skal vi lese rapportene de skriver for Madagaskar og Sør-Afrika. Vi skal følge med på dem, vi skal støtte dem. Og derfor var de også nysgjerrige på dem. Men så var nok mange også flinke til å forsynne, flinke til å tale.

Mandag 25. februar 1865 lå barken Eliezer ved kai i Stavanger klar for avreise på sin aller første langtur. Båden sko til Afrika. Det var en fin vinterdag med laglig vind fra nord. På kajen og ombord var det stor aktivitet. Men til tross for den hektiske innspurten gikk det roligt for seg. Lyden på kajen var litt anderledes. Det var ingen barske befalinger og stygg banning fra styrmenn og botsmenn. Kajen var fullt med missionsfolk.

Misjonsfolket hadde endelig fått sitt eget skip, og de reiserne var blant sine egne. Det var slutt på den tiden der misjonærene måtte tilbringe flere måneder på tilfeldige fremmede skip, i et røft, uvant og ofte skummelt miljø til kjøs. Nå skulle råde en hjemlig kristen huskikk blant både mannskap og passasjerer.

Det var en jomfru i Bergen som kom på ideen om at misjonsfolket skulle ha sin egen seilbåt. Jomfru Louise Olsen bodde hjemme hos mor og sier i Bergen og drev en privatskole i sitt eget hjem. En natt lå Louise vågen og tenkte på misjonselevene som gikk på skole i Stavanger. Om tre år skulle de være ferdig utdannet og dra ut i verden.

Hva var vel bedre enn et eget skip som kunne frakte deg dit med andakt og salmesang, i stedet for slossing og styggsnakk? I løpet av kort tid hadde du samlet inn 200 spesidaler. Parallelt så ble det også samlet inn penger til å bygge en permanent misjonsskole i Stavanger. Misjonshøyskolen hadde leidt seg inn på adresser i Stavanger, først i Øvre Strandgata og deretter i Verksgade.

Nå så de på en 70 deker stor gårdseiendom på Eiganes, udenfor byens Shazomaz. Misjonsgården, på det vi da kaller misjonsmarker, og båten, Stod klar i 1864. Et stort diskusjonstema var om skipet skulle forsikres eller ikke. Skipets styre mente at Gud var god forsikring nok. og at tilliten til Gud krever av oss at vi overlo dette skip som et offer til hans tjeneste, til hans egen forsikring. Så sparte de de pengene. To måneder etter avreise fra Stavanger,

I slutten av februar 1865 passerte skipet Ekvator 12. juni og ankret opp i Port Elisabeth i Sør-Afrika før turen gikk videre til Durban. Ombord var fem misjonsprester, tre medhjelpere, en kone og en jomfru.

I dag er det ikke så uvanlig med internasjonale studenter i Stavanger. Men visste du at det har vært utenlandske studenter i Stavanger siden 1800-tallet? En av de var Moses fra Sululand. I 1866 ble han den første afrikaner som ble tatt opp som student ved misjonsskolen i Stavanger. Og Moses vakte stor oppsikt i 1800-tallets Stavanger. Moses kom jo som sørafrikansk student til Stavanger i 1866. Han kom med misjonsskipet Eliezer.

Så han reiste hjem sammen med noen andre misjonærer og tok følge med dem. Og Moses, han var jo en sørafrikansk, en sulu, ung mann. Og så var han her i tre år, og da hadde han også lært seg norsk før han kom. Så han kunne liksom gå rett inn og delta i forelesningene og avla en god del av eksamenene. Men på slutten av perioden ble han syk, så i følge kildene var det en del eksamener han ikke fikk tatt. Men han var her på skolen i tre år.

Og det er klart at det var jo ikke så vanlig med afrikanere i Stavanger og Norge på den tiden. Og det er jo litt morsomt med Arne Garborg som i sine knuderheibrev beskriver. hvor stort inntrykk det gjorde på han da han som ung gutt møtte denne suluen Moses i Sandnes av alle plasser. I Knute Heibrevet der er det en tekstdatert

10.9.1900, der Garborg er tilbake igjen i Stavanger. Og Stavanger er natt et forhold til helt så hjemme liden gutt på Garborg, for da når han hørte om byen, så trodde han faktisk at byen i Bibelen... Var det samme som Stavanger? For ingen sa Stavanger adels av byen, ingen sa Jerusalem adels av byen, så han trodde det var det samme. Og dette tar han med seg i beskrivelsen av Stavanger.

Ørjan Sassera Johansen forteller. Når han skriver Knut Heibrev, når han har blitt en godt voksen mann, så er han temmelig skeptisk til misjonsarbeidet. Men han vokste jo opp i en veldig religiøs familie, og de holdt misjonstidene, så han fulgte jo med på det norske misjonsarbeidet. Han skriver «Minne fra den tiden». Da gikk jeg hjem på Garborg og las misjonstidene. Da hadde jeg greie på mangt. På misjonsbarnesenger og på misjonsverkefingrer.

Og jeg visste om broder Pedersen hadde vært våt på føttene noe siste jeg flyttet, eller om frubroder Pedersen hadde hatt handverk i senere tid. Men oftest tenkte jeg på alle de pengene vi sendte til Sululand, år etter år. Og så la jeg slappe å drikke opp. I Knudaheibrev så skriver han hvordan Moses ble vist fram på misjonsfester rundt i distriktet. Og det gjør seg inntrykk på han at han kan beskrive hele scenen mange år etterpå.

Selv om han da er ganske skeptisk til misjonen, så ser han jo da at den er gitt han en stor opplevelse. Jeg kan godt lese det som står her i Knute Heiberøv. Jeg husket at jeg selv hadde noe å takke Sule-misjonen for. Hadde vi ikke hatt den, så hadde jeg aldri fengt sett Moses. Ja, for jeg har sett Moses. Det er visst mer enn du kan si.

Ja, tenk Moses du. Tenk han kom her til Stavanger, og budde på misjonsskolen, og vært regnig kring å vise frem på møte- og misjonsmiddager altså. Jeg vet ikke om han likte det. Men han var den eneste sjela som Sulu-misjonen hadde frelst. Der kan det jo henne entegge feil, men det er noe sånn han husker det. Moses var selve den norsk-suluske kyrkja. Det var da rimelig nok.

at de som hadde frelst Moses ville se han. Jeg hadde ikke vært med å frelse Moses, men jeg fikk se han likevel. Oppi ei vogn som sto der og ventet. Det hadde vel nettopp vår misjonsmøte. Han var ikke verst svart. Snarere var han brun, om lag som brent kaffe. Men det var vist ikke bare kaffeleten som gjorde at kvinnefolket såg så på ham. Ikke tror jeg det var de fine, hvite, engelske sommerklea heller. Ja, for Moses gikk kledd nå.

Han var i det hele kristen utenpå som med alle andre, og man nå alltid var finere kledd enn meg, og langt fra så så et syndetyngd ut som en frelst djerbe. Nei, det som drog så mange og god, og særlig kvinner og god, det var vel det at Moses var en stout kar. Storstout. Høg og rak og mjut og lett. Et grannholdig la gå når han levde så godt. En ren sirkuskjempe var han. Og snill så han ut. Anlete lyste og lo og heilt opp glinsa under den josgråe flossaten. Mest merket jeg nasa.

Den breie, blanke nasa, og så munnen, stor og mjukk med blåkvite tenner som lyste, og all denne heite kraft. Afrikansk strålet de brunblanke auger, og de rullet og glima og glodde, mest etter disse unge norske kvinnene som sto her og så på ham. Tror du det er litt missunnelse, sier Garborg, når han tenker tilbake på Moses? Det er jo litt ironisering over misjonen selvfølgelig, og han synes nok litt synd på Moses som kanskje ikke helt vet hva han havner oppi. Og så ser han jo en...

helt annen verden. Han ser hvor annerledes de er. Også er han nok veldig fascinert av at det er ganske mye mer med denne karen enn bare hudfargen. Han er jo den flotteste manen i byen, og det kan jo kanskje alle menn bli litt misunnelige på når alle dager. Dammene ser på en samme mann. Det som skjer når han reiser tilbake, er jo at etter ganske kort tid så kommer han i konflikt.

med misjonsvedelsen i Sør-Afrika. Og det ender med at han egentlig forlate Sululand og reiste til natalkolonien. Altså, han må vel nærmest flykte fra Sululand, for han havner også i konflikt med... Sulekongen og prinsen. Så det er en litt sånn dramatisk flykt. Han må bare komme seg vekk. Men i den forbindelse så skriver de jo i misjonsbladene om Moses fall.

og hvor tragisk dette er da og det er da det kommer frem dette med at han var jo så fantastisk når han var her i Stavanger og man hadde aldri trodd At Moses skulle komme i den situasjonen. Det var jo ingenting å ta han for de årene han var her. En ting er at han ønsker å ta seg en kone nummer to. Så det var vel grunnen til at visjonsbiskopsgrøder jakte han på dør og sa at du kanskje lenger jobbet i kirken vår.

Og det er klart at i Sululand, hvis du først kom, der burde du helst ikke komme dårlig ut av det med prinsen og kongen. Da burde du flykte, for da var jo livet i fare. Og det som er litt interessant er at noen år senere så står det faktisk om Moses igjen i misjonstidene. Da er det Amun Oftebro som har møtt han.

Og han kan rapportere at det går veldig bra med Moses. Moses har kjøpt seg en eiendom. Han har etablert en mølle. Han gjør det bra i businessen med denne møllervirksomheten. Og ikke nok med det. Han har startet en type bibelklasse i hjemmet sitt. Skriver Oftebro noe om han fikk en kone nummer to? Han kommenterer ikke det mer, nei.

En av de studentene som gikk på Misjonshøyskolen på kampen var Torkel Guttomsen Rosås fra Evje. Rosås var gårdbrukers sønn og fikk minimalt med skolegang og var ikke spesielt religiøs. Men som ung dro han til Venesla og begynte som snekkerlærling. Her kommer han under sterk religiøs påvirkning, og et misjonskall brakte han til Stavanger og misjonsmarker. I 1870 så reiste han med misjonskipet til Madagaskar for å bli misjonsprest. Her ble han stasjonsbestyrer på Ansirabe.

Stedet var den gangen husklinger med et kalkbrenneri og et brygta fengsel. Rosås fikk endre fengselsforholdene og fikk benytte fangene til å rydde, plante og bygge i stor skala. Han samlet de rundt seg og lerte de systematisk opp til å bli snekkere og murere og håndtlangere. I forbindelse med graving etter vann kom Rosås i 1878 over en betydelig vannskilde. Analyser avdekket.

at vannet var fullt på høyde med det kjente franske mineralvannet fra Vichy. Med dette hadde Rosås gitt Madagaskar et verdifullt produkt som skulle bidra til å gjøre øyet kjent. Rosås fant også flere varme skilder og utviklet kurbad som ble oppsøkt av hele den gassiske eliten. I 1887 ser Krosos i gang med å reise Barmhjertighetens by, en av verdens største spedalsk kolonier, med mer enn 100 hus og 900 pasienter.

Han representerer det beste i den haugianske tradisjonen som forener nøysomhet og foretaksomhet med en sterk åndelig forankring. Hans livsverk gjør at han kan betraktes som en pioner for norsk bistandsarbeid. To-tre generasjoner før statlige begrep som uhjelp og bistand var oppfunnet. Rosa sin innsats har gitt ham status som en slags bygrunnlegger av Antsirabe, noe både gassiske og franske historikere anerkjenner. I dag er Antsirabe på størrelsen med stavanger.

og er Madagascas tredje største by. Norske prosjekter, inkludert skoler, jordbruksskole og sykehus, fortsetter å prege byen.

Stavanger var jo en by med mange skip, så på en måte var det dagligdags. Det kom masse skip hver eneste dag, og skipsfarten var jo en veldig viktig del av. Stavanger. Men når musjonsskipet kom, så samler folk seg i tusentall. Og det har vi mange, mange rapporter på. Mange både avisskriverier og rapporter i misjonsbladene. For da kom de jo også fra distriktene rundt. Ikke bare, det var hele Stavanger og Oppland.

som kom for å ta imot misjonsskipet. Og det samme når skipet la ut og skulle reise, da hadde den jo en sånn type andakt, altså at den, ja, både bønn og... At folk sto på kajen og sang salmer, ja, når skipet reiste ut. Selv om mange møtte opp på kajen da missionsbåten gikk ut i verden fra vågen. så var det ikke alle som så på det som gledens dag. For mange misjonærpar reiste fra barna sine for å følge sitt kall.

Gjennom flere ti år ble norske barn forlatt av sine egne foreldre. Foreldre som forklarte seg med at de hadde verdens viktigste jobb. De skulle følge Bibelens budskap og gjøre alle folkeslag til disipler. En sånn oppgave krever fullstendig fokus, og heller ikke egne barn må komme i veien for det. Mens foreldrene frelste, opplevde alt for mange misjonærbarn savn, omsorgsvikt og overgrep. På internatskolen. Og i Stavanger. Ja. Og det er jo en...

På mange måter, ja, det er kanskje et litt mørkt kapittel i misjonshistorien. I det norske misjonsselskapet etablerte en jo et barnehjem i Stavanger. Det lå jo også rett borti gata her i Stokkaveien. De kalte det for Solbakken. Der ble jo barna enten sendt hjem eller satt igjen når foreldrene dro ut. Og de minste var jo 4-5 år. Det kunne gå 10-12 år mellom hver gang de møtte foreldrene. Så disse barna...

De mistet jo på en måte, foreldrene ble jo som fremmede for dem. Vi har både funnet brev og andre kilder i arkivet, hvor de forteller om, ja. ganske vanskelige forhold da at de ble slått misbrukt ja Mange tragiske og triste historier fra det barnehjemmet. Det må nok ha vært barn som fortalte foreldrene sine. Per brev da, om vanskelige ting. Enten at de fikk for lite mat, eller de ble slått, eller de ble kjeftet på. Men de nådde ikke frem. Det gjorde de ikke.

Og det er jo på mange måter en veldig aktuell problemstilling nå. Fremdeles er det mange med misjonærbarn bakgrunn som er bittre. som opplever at de har fått barndommen ødelagt, som har mange ting som er på en måte uoppgjort i forhold til organisasjonene. Så det har vi skrevet mye om i diverse medier. Bare nå det siste året.

Norge fikk sitt første universitet lenge etter nabolandene Sverige og Danmark. Sveriges første ble opprettet i Uppsala i 1477, mens det første universitetet i Danmark kom i København i 1479. Ikke før på 1800-tallet, i 1813, åpnet universitetet i Kristiania dørene for studentene. Og ikke før i 1946 åpnet det andre universitetet i Norge og i Bergen. Det tok bergenserne 51 år før vedtaket ble fattet i Stortinget. Drektighetstiden for universitetet i Stavanger var også flere ti år.

På 1960-tallet vokste ønsket om høyere utdanning i Rokaland fram. Stavanger satte seg som mål å forlande et fjerde universitet, men måtte raskt innse at Tromsø lå foran i løpet. I stedet jobber en lokal kommitté for å utvikle en alternativ modell, inspirert av college-systemet for å bygge opp høyere utdanning trinnvis.

Og kanskje viktigere så ble bondleggingen av 1200 mål på Ullandhau satt av til høyere utdanning og forskning. Dette var mulig ved hjelp av donasjon av skipsredder Sigvald Bergesen. Navnet universitetsområdet bekrefter at det opprinnelige målet ikke var tapt av syne, selv om det første slaget var tapt. College-modellen ble erstatt av ideen om distriktshøyskoler. Disse skolene skal være fleksible, praksisnære utdanningsinstitusjoner uavhengig av tung forskningstradisjon.

I juni 1969 vedtok Stortinget å etablere distriktshøyskoler i Stavanger og Kristiansand omholde. Stavanger starter med et toårig økonomisk-administrativt studium. Høytidlig åpning ble holdt 27. august 1969, og dagen etter startet undervisningen for de 55 studentene i midlertidige lokaler. 54 menn og 1 kvinne. Målet om et eget universitet i Rogaland levde videre. I løpet av et par tiår opplevde byen og distriktet en bemerkelsesverdig ekspansjon.

Folk strømmet til fra inn- og utland. Samtidig ble høyere utdanning mer tilgjengelig for flere, og behovet for studieplasser økte hvert år i hele landet. Universitetsforkjemperne i Stavanger lå i forkant. De hadde ikke tid til å vente på statsbygd med å bygge ut Ullandhausområdet. For å kunne planlegge, finansiere og bygge fra høyskolen ble spesialutvalget opprettet. Tanken bag var at byen trengte et universitet. Spesialutvalget var Arne Rettedal sin konstruksjon.

Et topptungt utvalg besatt av blant annet fylkesordføreren og Stavangerordføreren. Arne Rettedal holdt taktstokken. Og det var sivilingeniør Arne Rettedal AS. som fikk jobben som byggeleder. Og når de hadde alt innflytningsklart å kunne tilby staten ferdige løsninger, så var det bare for staten å ta imot. Høyskolen i Stavanger ble en av landets største i sitt slag. Universitetsplanen lå der som den store planen. Og rundt årtusenskiftet så skjer det ting.

Høsten 1999 diskuterer høyskolens styreutformingen av en konkret universitetsstrategi og en plan vedtas i februar år 2000. Og i mai... 2000 legger Mjøsutvalget frem sin innstilling. Utvalget åpner for universitetsoppbruk med minstekrav fem godkjente utdanninger på høyre nivå og fire på doktorgradsnivå. Universitetsstrategien til høyskolen i Stavanger fulgte disse kravene. Allikevel blir det litt frem og tilbake igjen. Da meldingen kommer fra Stortinget, er det Trond Giske som er statsråd.

Og han vil til og med senke kravene. Da kommer det motbør fra KrF og Høyre. Blant annet fra stortingsrepresentant Bent Høie. Han mente at GISK-modellen ville føre til A- og B-universiteter. Giske var på skjermoffensiven og ble med høyskolerektor Per Dahl på vikingkamp. De to trønderne så viking slår Rosenborg 4-3. Giskeforslaget taper og i Stortinget.

Men selv om Stortinget hadde vedtatt mjøsutvalgets kriterier som Stavanger oppfyllte, hadde utdanningsdepartementet kommet med nye tilleggsmoment som kunne skabe litt problemer og utsettelser. Departementet var nå ledet av den nye kunnskapsministeren Kristin Klemmet fra Høyre. Fredag 2. juli 2004 innkalte Høyskolen til pressekonferanse. Anne Selnes ønsker velkommen til pressekonferanse og spurte. Anbefaler den sakskyndige komiteen et universitet i Stavanger eller ei? Svaret kom.

fra en jublende gruppe på åtte personer bak auditoriets karteter. Ja! I Stavanger er det sikkert mange som jubler i dag for byen for Norges femte universitet. Det er klart etter at utvalget som har vurdert kvaliteten ved høyskolen i Stavanger gir godkjent på alle punkter. Nå er det bare formaliteter som gjenstår for at det første nye universitetet i Norge på 30 år skal bli etablert. 29. oktober 2004 var statsminister Kjell Magne Bonnevike og kunnskapsminister Kristin Klemmet på Ulanhau.

På pressekonferansen sa statsministeren, vi er kommet her til Stavanger i dag for å kunngjøre en nyhet av nasjonale dimensjoner. I dette øyeblikk blir det nemlig vedtatt i statsråd på slottet at høyskolen i Stavanger fra nyttår får status som universitet, og navnet blir Universitetet i Stavanger. I til 40 års kamp hadde Norges fjerde største by og Norges tredje største byregion fått sitt universitet. Selv om det ikke vittner om nasjonale dimensjoner i Dagsrevyen senere den dagen.

Så er det klart, Stavanger blir universitetsby. Høgskolen blir omgjort til universitet for å nytte. De har ikke universitetet i Drøbakt, men i snart 15 år har Drøbakt vært Norges offisielle julenisseby, men nå får de her kamp. 17. januar 2005 hadde igjen en konge tatt turen til Ullandhøy. Hans majestet Kong Harald V. skulle åpne universitetet i Stavanger. Han sa blant annet

Mange regionale samarbeidspartnere har bidratt til byggingen av universitetet. I god dugnadssånd har de lagt stein på stein slik gjerbune i lange tider og utnyttet stein fra markene til å bygge funksjonelle og vakre steingjerer. 20 år etter at kongen åpnet UIS, så er det 20 000 personer som studerer, forsker og jobber på Ullandhau.

UIS har i dag 12 000 studenter fordelt på 133 studieprogram. I dag er det også over 80 studentorganisasjoner ved UIS. En av disse ... har et mål om igjen å reise ut i det ukjente. Jeg heter Daniel K. Varming. Jeg er leder og grunnlegger av... UIS Aerospace er en studentorganisasjon som bygger forskningsraketter som skal til verdensrommet. De har som mål om å gi studenter i Stavanger en mulighet til å komme inn i romteknologi.

Det romteknologi gjør er at det pusher på en måte det som er mulig, grensene til hva som er mulig. Og så jobber det mot utforsking av verdensform og utnyttelse av de ressursene som ligger der. De som kommer til å lede an i fremtiden. Det er de som har teknologien tilgjengelig. Og det er de som har tilstedeværelse. For eksempel på månen. Jeg vet ikke om du er kjent med... landarealet til Norge. Vi eier 20% av Antarktis. Hvorfor? Jo, fordi Norge var til stede der.

Vi hadde Roald Amundsen som seilte ned og opptakte områder der. Og det samme kommer til å skje med månen nå. Det er estimert at det kommer til å koste 2000 kroner per kilo. Å få noe i baner rundt jorda i 2027 med Starship. Kontra en million kroner i 2011. En million kroner per kilo. Så det er en revolusjon som du sjeldent ser i menneskets historie.

Og det det betyr i praksis er at i stedet for at vi trenger, hvis meg og deg har lyst til å sende en satellitt i baner rundt jorda, i stedet for at vi trenger å bruke 40 år på å utvikle den, og skrape av hvert minste gram, som skal på den satellitten, så kan meg og deg nå kjøpe en trøkk, sørge for at den funker i vakuum. Så ender den opp på måneden, eller mars, eller det du har lyst til.

Og så kan vi utvinne ressurser der, helt uten forurensning, helt uten utslitt. Og det kan vi gjøre med god samvittighet, fordi vi ødeligger ikke noen sitt liv eller ekosystem eller økonomi med å... Med å være der til stede, det finnes ingenting der. Det er ikke noe liv. Og det er den muligheten som space nå kommer med for det grønne skiftet som alle er så opptatt av. Som ikke kommer til å funke av hvis vi bare er her på jorda.

90 studenter bygger raketter og satellitter til forsknings- og utdanningsformål. US Aerospace har skutt opp tre raketter allerede. Tyr 1 og Borealis 1 og 2 fra et oppskytningsområde ved Helleland. Halvannen time fra Stavanger cirka. Og nå bygger vi da en... enda større rakett som jeg har lyst til å skyte opp til verdensrommet etter hvert. Men foreløpig så skal den skytes opp fra utsida nå i 2025.

Hvor viktig er det at det er studentene som fører an i det å utforske nye områder? Jeg tror det er veldig, veldig viktig. Vi trenger den følelsen av at det er haste, og jeg tror det er viktig at studenter... Hvis studenter kan få den følelsen og forstå det, så tar de den med seg i arbeidslivet, og da kan de være med å påvirke inn.

annen retning enn dit vi er på vei nå. For de har blitt veldig komfortable med, og det er jo helt naturlig også. Vi lever jo i verdens beste land, kanskje det beste landet i verdens historie. Så selvfølgelig skal man være komfortabel. Det har jo forfredrene våre fortjent at vi skal sitte her og være komfortable fordi de har jobb for det. Men samtidig så må vi ikke ta det for gitt, og vi må forstå at vi må gjøre en innsats hvis vi skal...

klare å komme på rett sjø. Du har hørt podcasten Stavanger i 900 år. Les mer om Stavanger sitt 900-årsjubileum på nettsiden stavanger2025.no Produsent og forteller var Kristian Gilsvik, og podcasten er produsert av Screen Story for Stavanger 2025.