51 - Psykiske lidelser i media

Velkommen til Psykiateren, en podcast om folk, fag og forskning fra Norsk Psykiatrisk Forening. De siste årene har det vært mange programmer på TV hvor temaet har vært psykiske lidelser. Vi har møtt ekte mennesker som har fortalt eller på andre måter vist frem egne helseplager på skjermen. Stemmene i hodet er et eksempel. Sinnssykt er et annet. Og så har vi selvsagt Helene Sjekkerinn.

I dagens episode av Psykiateren skal vi snakke om nettopp det å vise frem mennesker med psykiske lidelser på TV. Er det god folkopplysning? Redusere stigma på den måten? Er det riktig å utsette mennesker for å eksponere seg på TV? Hvilke avveininger gjøres? Vet man hva man går til som deltaker? Disse og mange andre spørsmål skal vi innom i dag.

Og gjester er ingen ringere enn Helene Sandvik, fra blant annet da, Helene sjekker inn, og Lars Lien leder i Norsk psykiatrisk forening, som heller ikke er uvant med å være på TV. Velkommen til dere. Tusen takk. Tusen takk.

Helene, du har jo holdt på i ganske mange år nå med helse og psykisk helse. Jeg tror jeg møtte deg første gangen på Puls. Ja, det begynner å begynne noen år siden. Men det bør vi ikke snakke om nå. Men du har holdt på mye nå de siste årene med psykisk helse i forskjellige former. Hvorfor? Det var litt mer motivasjonen din. Jeg kjenner at mitt journalistiske hjerte ligger i å løfte fram stemmer som kanskje vanligvis ikke høres. Som også kanskje har store deler av livet, eller deler av livet.

under andres omsorg, som er en fellesskapsoppgave, og som det går i masse penger til. Å få kikke bak lukkede dører.

Å høre hva de har å si, det synes jeg er veldig viktig, og det brenner jeg for. Lars, har du sett Helene sine programmer? Jeg har sett noen av dem. Jeg vet den er litt kritisk. Ja, jeg er kritisk. Ja, og det er jo litt det vi skal snakke om. Tenker du at Helene har lykkes som er prosjektet sitt, og vise frem det som skjer bak lukkede dører på en, hva skal vi si, en samfunnsnyttig måte.

Det er et viktig spørsmål, men for det første har jeg bare lyst til å si at jeg synes Helena er kjempemodig. Jeg synes det er veldig fortjenestefullt det hun har gjort. Og så kan man... alltid drøfte om metodene er riktige for det målet man ønsker å nå. Og så tenker jeg at der er det helt sikkert mange synspunkter. Jeg er litt sånn kritisk fordi jeg tenker at det...

viser litt frem vrangsiden, og kanskje ikke får frem alt det håpet og alt det gode. Men nå har ikke jeg studert dette godt nok, så jeg vet jo ikke helt, men det er litt den retselen der som jeg kan ha for meg. Fordi det er så mye rangbilder av psykisk helse og av mennesker med psykisk lilser, slik at det er også viktig å vise de der...

at det er veldig mye positivt, at det er veldig mye bra, det er veldig mye godt som foregår. Men jeg tror også at i programmet til Helene er det også godt balansert. Men samtidig så er det også noe med den hele diskusjonen rundt. Det med stigmatisering, avstigmatisering, altså sånn, samfunnet vårt er jo nå nesten godt i den andre grøften, ikke sant? Det er jo liksom blitt sånn...

nesten kult å ha en psykisk sykdom. Hvertfall hvis du har influenser må du ha det. Vi ser at det er en ekstrem økning i ADHD. Og så skal vi ikke lenger tilbake enn når Bonnevik var statsminister, så var det veldig vanskelig for han å innrømme at han hadde depresjon, hvor da alle rådgiverne hans ønsket å si at han var litt utbrent. Så sånn sett så tenker jeg at... Det er et eller annet her, altså en balanse mellom da å vise frem de grupperne som nå kanskje fortsatt opplever mye stigma.

De andre gruppene som kanskje nå, kanskje går den liten andre veien. Men jeg tenker at redaktørstyrte medier, som styrer etter enhver varsom plakat, vi har etiske kjøring. tryggere å løfte fram journalistikk i den kanalen. Og så er jeg helt enig, det blir jo veldig massivt, for du har alt av sosiale medier også, som konkurrerer om ...

diagnoser, så total trøkket blir jo veldig stort, og det skjønner jeg. Jeg kjenner veldig at jo mer jeg jobber med mennesker i sårbare situasjoner, Hvor mye respekt får jeg for det som journalist? At etikk, akkurat som dere er bunnet av etiske regelverk, så kjenner jeg at etikk er ferskvare. Det er noe som må bo i redaksjonene, og som du blir bedre på jo mer du jobber med det, og jo flere utfordringer du står i. Så å jobbe med Helene Sjekkerin i fem sesonger.

Jeg var på 22 institusjoner. Det har gjort meg til en mer reflektert. og ydmyk journalist det må jeg bare si og det tror jeg på og så fikk jeg lyst til å si for eksempel Lars du sier at du viser frem evrangsiden og det vi kanskje må si er at du viser frem en altså en side. Fordi det vet vi jo, at det er jo mange som har vonde erfaringer, både holdt på til pasienter og pårørende, og det er ... jo dessverre fremdeles en del som ikke er bra. Så det du ...

Det som jeg hører da, at du etterlyser at det hadde vært så fint å få noen fortellinger om når det går bra. Så kanskje det blir sånn neste prosjekt, vet du. Men jeg føler ikke at Helene sjekker inn når vi går inn veldig åpent journalistisk. Jeg har ikke noe agenda. Vi går inn der, og jeg bodde der i fem døgn for... og prøve å forstå hvordan er det å bo og jobbe her sånn. Og det blir jo et lite vindue bare, men det var jo mennesker der som var utrolig takknemlige for den hjelpen de fikk.

som kunne sette ord på stigma som de opplever på utsiden. Du blir overrasket over, selv for et fantastisk menneske som jeg møtte på Blakstad for eksempel, Solveig. Sterk kvinne, masse integritet. som har en alvorlig diagnose, og som trenger hjelp når hun har det som monest. Men som møter på stigma der ute om at ... Hun, fordi hun har den schizofreni-diagnosen, da er farlig. Og det var hennes motivasjon. Hun ville vise at...

Jeg er et menneske som antageligvis er mest i fare for meg selv. Så sånn sett synes jeg vi kunne løfte frem stemmer som var viktige.

Jeg har lyst til å spørre opp litt om andre ting, for det er klart at det er mange sider, og det er det jeg har lyst til at vi skal gå litt inn i. Jeg har jo selv, jeg nevnte jo for eksempel sinnssykt, for da hadde jeg gleden av å være fagkonsulent og traffe alle og var med, og det var veldig spennende. Da fikk jeg veldig ro for at dette gjøres på en ordentlig måte. Det var veldig fint, og det er kanskje litt det jeg også har lyst til, at lytterne kan få litt ro for.

Alt det arbeidet som ligger bak da, når man eksponerer mennesker på den måten. Så, jeg tenker på sånn, ikke sant, samtykke. ikke til å være med, og bare delte en erfaring, og nå begynner jo det å bli mange år siden, men jeg deltok jo i den NRK-produksjonen bak murene, på regional sikkerhetsavdeling. Den finnes sikkert i arkivene rundt omkring, og jeg orker ikke å se den så mye, for jeg tenker jeg ville sagt ting veldig annerledes nå. Men da ønsker jo de å intervjue pasienter som var innlagt.

Og da sa jeg nei på vegne av det, og det var jo på en sikkerhetsavdeling, altså mennesker som hadde gjort alvorlig kriminalitet mot andre mennesker, og noen av dem hadde dom til behandling og alt sånt. Da kjente jeg at jeg ville heller ta feil ved at de ikke kom til ordet, enn å la de komme til ordet, og så var det kanskje pårørende til de de hadde drept, og alt sånt der ute som skulle sitte og se på TV.

Men jeg hadde i grunn ikke noen å rådføre meg noe særlig med, så da landet jeg på denne avgjørelsen, litt sånn alene. Og det synes jeg er, jeg vet ikke om det var riktig.

eller om det finnes noe riktig og feil, egentlig. Og det er ikke det vi skal diskutere nå, men jeg tenker du står jo også oppe i de situasjonene hele tiden når du møter mennesker, ikke sant? Har dette mennesket forstår dette mennesket hva det vil si å si ja eller nei til å være på TV og hvilke konsekvenser vil det ha og kan det ha kan du si litt om den prosessen?

Jeg tenker at det å ha med seg etikken, ydmykheten, er det viktigste når vi møter alle mulige mennesker. Så er tid et viktig aspekt. At du har tid... til å bli kjent med det andre mennesket. Snakke med kanskje behandlere rundt, pårørende. Fordi jeg tror ingen som er på TV forstår fullt ut. konsekvensen av hva det vil si å fortelle fra dypet i seg selv til kanskje vi nå jo hundre tusener av mennesker. Jeg tror jeg juger hvis jeg sier at mennesker

fullt ut kan forstå det. Men jeg kan hjelpe å minimere risikoen for skade ved at vi kan ha mange gode samtaler om hva det vil innebære. Jeg skal være litt jævlingsadvokat. Selv om det kan være litt vondt av og til, fordi vi kanskje vil ha med en medvikende, så må jeg tørre å stille spørsmålet. Hvor åpen har du vært om historien din før, for eksempel?

Jeg husker jeg var i kvinnefengsel hvor skammen lå veldig som et teppe over alle. Og vi hadde funnet en ung jente som var litt sånn the girl next door. Men man kjente på ambivalensen hennes, men hun var en veldig god medvirkende. Og den ambivalensen skal vi lytte godt til. Fordi... Samtykket lå ikke godt ned i magen. Jeg tenker også hvor åpne man har vært. Hvem er det som vet?

Er det sant det som sies? Det er også viktig, og det er jo ikke alltid RF-bamsegutt. Det er ting som ikke sies. Sånn at jeg tror at ... Tid og mange samtaler er det viktigste vi kan gjøre, prøve å visualisere konsekvensene, at kanskje om fem år søker du jobb. Gire er du på å fortelle at du har sittet i fengsel da? Hvis svaret er, nei de har ikke tenkt til å si noe om, så kan jeg si at da er det ikke veldig smart å si ja til å delta i en tv-serie.

For eksempel. Eller hvis man skal begynne på et utdannelsesløp, eller finner en kjæreste. Ja, for nå i våre dager, det ligger jo der alltid. Før så kunne man tenke at det stod på en videokassett med en kjeller, men nå ligger det jo ute på nett, liksom til evig og alltid nesten. Vi gjør det. Sånn at... Men jeg tenker at jeg kan aldri si at risikoen er helt eliminert. Og det kan ikke jeg love en medvirkende heller, så være ærlig på at ...

Ting kan forandre seg. Og vi har jo opplevd det at selv om en medvikende var veldig stolt av å ha bidratt, så fikk veldig mye... positive tilbakemeldinger på butikken og sånne ting, men det i seg selv gjorde at det ble skummelt. Angst ble redd for å gå ut.

Men da tok vi ned programmet og sladdet. Men det er klart, de som har sett, har jo sett. Hva tenker du, Lars? Jeg tror nok fra et behandlerstandpunkt, eller et synspunkt. Jeg er veldig enig i alle de reservasjonene som vi snakker om nå, men jeg bare tenker at det som er kanskje vårt problem, eller det vi opplever i veldig stor grad, er at det er veldig mye av det som fremstilles i media.

rundt psykiatri. Det er liksom de dårlige historiene. Så jeg husker hvorfor bauset jeg ble når jeg ble bedt om å anmelde en bok fra en pasient, og så plutselig så var det ingen som hadde noe som helst. stygt å si, de har opplevd å ha fått god behandling. For jeg tror vi som behandlere opplever hele tiden at det er bare negative ting som kommer frem. Og det er liksom ... Vi blir hoggestaber for enhver journalist som kan skrive eller vise frem.

litt sånn de dårlige erfaringene som veldig mange har. Men samtidig så glemmer vi at kanskje de aller fleste har rimelig gode erfaringer, eller i hvert fall aksepterer. De begrensningene som ligger både i de mulighetene vi har for behandling, de mulighetene vi har for å gi god oppfølging og så videre. Så det er et eller annet med den balansen i det systemet der. Og så ser jeg at...

Kanskje for andre fag. Som forsker er jeg opptatt av å fortelle litt om de nye tingene jeg holder på med, og de nye tingene jeg har funnet. Når jeg snakker med journalister om det, så sier de alltid at jeg må ha en pasienthistorie også.

Jeg er ikke sikker på om de sier det for kreft og hjertekar og sånne ting. Da er det lov til å komme til. Ja, vi har fått en ny kreftmedisin. Ja, men jeg må ha en pasient som kan dokumentere at det er hjelp for vedkommende. I faget vårt er det veldig sånn at jeg vil ha... historiene. Det tror jeg er generelt. Det tror jeg generelt. Men nå er du litt suttrette, synes jeg. Jeg er litt suttrette nå. Rett og slett, vil jeg si. Det er klart at journalistikken så er det jo litt konflikt.

vi leter jo ofte etter konflikt eller å avdekke svikt Og det er jo bra, men samtidig så skal vi huske på det etterlatt inntrykket vi gir. Men jeg kjenner jo at... Når du sier at vi journalister er opptatt av pasienthistorier, og vi er opptatt av at det har gått feil, det synes jeg virkelig, Helene Sjekkeren, var det motsatt av. Ja, for jeg satt bare og tenkte nå på, Helene sjekker inn på angstavdelingen på Modembad.

og jeg har jo sittet i styret i modenbad i mange år, så vi fulgte jo veldig spent med å Og den episoden ble vist på storskjerm i festsalen med pasienter og ansatte sammen. Og etter å ha sett den episoden... Så må jeg jo si at jeg synes det var veldig mye håp, og at det ble vist frem at det er hjelp å få, og der var det jo både ansatte og ... pasienter, intervjuer, og det var veldig balansert. Så der tenker jeg, der må du jo ha brukt mye tid på å snakke med både de som jobber der og ...

og de som var innlagt. Men det som jeg blir opptatt av, det er ...

Ja, det er litt sånn alt det der jobben som du forteller litt om, altså den der researchen, og du sa jo selv det der med, er det sant det som blir sagt? Og da kan vi jo komme litt inn på det som du sa, Lars, at hvis det blir fremstilt som ... Altså hvor mye muligheter har du til å sjekke ut om det de sier stemmer? Altså må du snakke med behandlere?

Får du tilgang på journal? Du, nå skal jeg fortelle litt, for å gjøre det litt klart. Gjør det. I hvert fall når jeg lagde Helene Sjekkerin, så jobbet jeg med to andre journalister som ikke par. som de gjorde grunnarbeidet for meg. Og det var litt rart, fordi jeg er vanligvis vant til å gjøre mye research selv, men jeg skulle ikke vite så mye om de menneskene jeg møtte, eller stedet.

Men da var det to journalister som var på stedet etter at de fikk tilgang, forankret på ledelse og ansatt gruppe og alt, som var der over uker. For å gjøre seg kjent med hvordan dette stedet fungerer. Hvem er det som bor her? Hvem er det som jobber her? Regler og rutiner. Og også finne medvikende. Hvem er det som har et ønske om å stille opp, som har en motivasjon, som er større enn seg selv?

Og også i samråd med fagpersonen, finne de som passer best til å være med. Så det var jo et arbeid som foregikk over uker. og som gjorde trygget institusjonen før jeg kom, pragma dem på at når Helene kommer, så er det som et godsdag. fotografer som jeg gikk sammen med hver dag, kanskje filming. Vi var der hele dagen, vi forstyrrer jo litt inne på avdelinga, men prøvde å forventningsavklare så godt som mulig.

og så opphevelse av taushetsplikt, sånn at vi kunne snakke med behandlere om pasienten. Og så var det veldig tillit, det er jo veldig tillitsbasert, sånn at selv om vi filmer veldig, veldig mye, så er avtalen at vi tar avgjørelsene sammen med institusjonen og de medvirkende etterpå. Ja, for da får de lov å se igjennom, sånn at de...

ser ingenting for første gang når det sendes. De har sett gjennom alt. Og da er muligheten der også for å si at det klippet der, det vil jeg ikke ha med likevel. Absolutt. Og det er jo, det er min erfaring når ... Når mennesker medviker foran et kamera, så skjer det noe fysiologisk med kroppen. Alle som har blitt intervjuet vet det, at pulsen øker. Veldig mange husker nesten ikke hva de har sagt, fordi de er så stresset.

Og når vi da har reist, så kan det bli mye grubling. Det gnager, ikke sant? Hva sa jeg da til Helene utenfor den blå døra? Eller, du, inne på det vaktrommet, sa jeg noe som kollegaene mine i morgen kommer til å synes at det er? kjempe teit, liksom. Da gjør vi oss tilgjengelig, for det sier vi. Nå kan grubblinga starte, ringe oss. Vi kan gå tilbake i råmaterialet. Vi kan se hva du sa. Hvis du kjenner at dette blir helt feil, da er det ut. Vi har ikke noe ønske om å fremstille noen eller...

La noen si noe som de ikke kjenner bor i dem selv. Så det handler jo om tillit, og den tilliten må vi vise oss verdig. Ja, og når du møter... personer som da selv har en sykdom, eller lidelse, eller tilstand, eller hva vi skal si, så har jo de pårørende, og hvor hvitt rundt enkeltpersonene

på en måte involverer dere folk. Det er viktig, fordi la oss si at du har et rusproblem, og du har vært en plage for familien i lang tid. Og så går du til familien og spør, nå har jeg lyst til å være med i en tv-serie, og så tenker de, herregud, nå skal vi få ro og fred. Så vi har sagt nei til medvikende, fordi ... at det må bo hos hele familien. Hele familien må synes det er greit. Så det er en selvsagt ting å høre med nettverket rundt.

Og det er også viktig. Nå er vi jo mer tryggere når vi går inn i en institusjon hvor folk er. Vi kan lene oss på fagfolk som er en veldig god støtte, som kan hjelpe den medvikende hvis et opp... tak var litt tøft, så er det trygt. Men det der å høre med de nærmeste om det er greit, og du skal ikke gjøre det hvis det kan føre til konflikter med mennesker som ...

du trenger i livet ditt, kanskje. Og Lars, når du hører det, for i stedet så snakker jo du om psykiatrien som institusjon eller fagfolk, men hvis du ... Hvis du tenker på det som Helene sier nå, kjenner du deg trygg på at hver enkelt medvirkende, at hvis du hadde hatt en pasient som hadde skulle være med, hadde du liksom ... Kunne du kjent deg trygg i varetagelsen av enkeltpersonene i dette? Sånn som Helene legger frem nå, så tenker jeg absolutt at jeg...

ville følt meg trygg. Men det er jo litt det der langtidsperspektivet, som vi har vært inne på tidligere i sendingen også. Hva tenker jeg om fem år? Hva tenker jeg om ti år? For alt blir liggende der. Vi diskuterte bare ... Aslında o... filmes vi når vi holder foredrag, fordi det skal ligge ute for andre studenter, og så sier vel mange forelesere at jeg vil ikke bli filmet. Det er ikke sikkert at dette er bra det jeg sier om fem år. Kanskje jeg sa noe feil om kjønn?

et eller annet sånt som gjør at jeg ble hengt ut om fem år for det som jeg hadde en forelesning om. Så det er et eller annet med disse effektene her som selvfølgelig er vanskelig å ivareta, og som jeg tenker er viktig der liksom å... speile opp mot eller ses opp mot effekten av det vi er ute etter å formidle. Fordi det er en fare for at dette kan bli et ubehag på et eller annet tidspunkt.

Men da må på en slags vis gevinsten vi har ved at dette spilles ut og vises frem være på en slags vis større enn den risikoen som noen kan. oppleve. Og det er jo gjort forskning på Helene Sjekkerin og på Jeg mot meg. Og de aller fleste mange år etter at de har medvirket, er stolte. De følte at de Var med på å redusere stigma, fortelle om hvordan det er syk, hvordan det er innlagt. Og så er det noen som har kjent ubahag. Sånn er det.

Ja, og det er sant jeg tenkte på akkurat nå, det er ikke noe som jeg hadde egentlig tenkt vi skulle snakke om, men man kan jo også lure på om alle de unge menneskene som deltar i alle verdens reality-serier, vet hva de gjør. For det er jo også litt det samme. Men da tenker man at hvis man ikke har en diagnose, så er man i stand til å gjøre klokere avgjørelser, men det er jo ikke gitt. Det er ikke gitt.

De skridnes, tror jeg, av psykologer. Og det er jo en gang sånn at mennesker som har veldig lyst til å være på TV, har vel... kanskje litt narsisistisk jeg vet ikke men at mange av de kanskje ikke har gått av det det som jeg hadde lyst til å spørre litt om det er for du

En av dine motivasjoner er jo å løfte fram de stemmene som ikke høres, og som jeg sa innledningsvis. Kan man lure på, reduserer det stigma? Og i psykiatrisk forening så ... kan vi jo av og til diskutere at kanskje det har blitt veldig greit å snakke om noen typer psykisk uhelse eller psykiske problemer. og at det er lettere å snakke om angst kanskje og depresjon noen før, men at de mest alvorlige psykiske lidelsene som psykoselidelser og rusmiddelavhengighet, det er det vel ...

Jeg tar vel ikke i hvis jeg sier at det er en del stigma knyttet til de tilstandene fremdeles. Men virker... TV-serier, virker det som anti-stigma-arbeid? Eller blir det litt sånn å vise frem rare folk på TV? Hva tenker du rundt det? Nei, det er virkelig... Å vise fram rare folk på TV, det opplever jeg virkelig ikke at vi gjør. Og det gjør heller ikke de som har deltatt.

Men om det reduserer stigma, det må man gjøre forskning på for å vite ordentlig. Men det jeg tror er å vise et ekte bilde av hvordan det kan være å være innlagt på en institusjon. Hvordan det er å være menneske der. Hvordan det er å være Solvei på Blakstad med en skizofrenidiagnose. Jeg vet ikke om det kanskje reduserer det stigma. I forhold til farlighet i hvert fall. Men det jeg tror er at tv-serier som det kan åpne døren inn til samtalerom.

der hjemme. Kanskje er det en i familien som er psykisk syk. Vi kan se sammen, og så kan vi ha en fin prat om det. Jeg har fått veldig mye fine tilbakemeldinger og rørende fra barn av mennesker på psykiatriske institusjoner som noen trodde at det var et fengsel. Altså jeg hadde skremmebilder i hodet av hva det var, og så sa tusen takk. Vi fikk se litt sånn, utenom vi sittet, hvordan det er å være menneske der inne. Så det tenker jeg er en...

En verdi da. Ja, og da har jeg jo bare lyst til å trekke fram den serien Stemmene i hodet, som Gunnil Asting. Og flere lagde for noen år siden. Der brukte jo SEPPREP. De lagde jo et undervisningsopplegg som brukes i utdanning på en del av det materielle som ikke ble vist på TV også. Der var det jo tre mennesker som stilte opp med sine liv og sine utfordringer.

og familiemedlemmer, og alt sånt, hvor man fulgte de tre, hvor det er blitt brukt i opplæring, og det er jo, du var jo litt inne på det i sted, for det, Det vet jeg jo at en del mennesker som også deler erfaringer på konferanser, for eksempel i en studentundervisning, de opplever at... det gir en type mening til all den smerten de har levd med å få lov å bruke det til noe som er bra for andre er det noe det er en veldig sterk motivasjon

Du kjenner det igjen hos de som har stilt opp og delt av sine liv i dine serier. Men det er jo ikke igjen til risiko, selv om den... bor veldig i deg. Vi kan aldri redusere risiko til null om at folk ikke angrer. Det er jeg helt enig i. Så da er det litt tilbake til det du sa. Er det så viktig at du er villig til å ta den risikoen? Er det så allment viktig at vi bør vise det?

Ja, for det leste jeg noen artikler på for noen år siden, det med at det kanskje er litt for sånn dårlig oppgående. opplegg rundt det med erfaringsdeling, og da snakker jeg ikke om på TV, men det var sånn, man vil jo ofte ha noen som forteller sin historie på for eksempel en konferanse, og at ... Det kan være ordentlig å dele, men hvis det ikke blir rammet inn, og hvis man ikke blir fulgt opp etterpå, og kanskje blir forberedt på ... En ting er å bli forberedt på ...

at det kan føre til grubbling, du kan angre, men det som mange også sier er at du får en del kommentarer med en gang, og så blir det plutselig veldig stille. Det har jo også vært noe forskning på ... Disse som legger frem livet sitt, kanskje litt mer ufiltrert enn det du beskriver da, Helene, som legger ut på Facebook. at nå har jeg vært innlagt, og bilder fra sykehus og så videre. Der er det en del studier som viser at de angrer veldig på det de gjør i ettertid.

Og det er nok litt fordi at det er litt ufiltrert og ikke satt inn i en ramme. etterhåndvis. Kanskje gjort litt sånn i en affekt eller en sånn sinnstilstand av nå har jeg behov for å få beskrevet det jeg har opplevd.

Her og nå, så hele verden ser det. Så jeg tenker nok at hele den arbeidet du gjør, Helene, med å snakke om det her, snakke om risikoene, ta opp alle de bitene der, det gjør nok at det... at risikoen er mindre enn det den er for de som gjør dette litt sånn ufiltrert altså så jeg tror det er et godt poeng men jeg tror samtidig det er viktig å advare også mot å legge ut sånne ting fullstendig uten at man har

tenk godt gjennom det, og er veldig tydelig på hva som er formålet med det. At det ikke blir en sånn happening, sånn nå har jeg behov for å fortelle hva jeg har opplevd. Det er jeg helt enig med det. For får du tusen likes første dagen, og så hva skjer andre dagen? stillheten etterpå og hva nå kanskje de har sett for seg at dette skulle føre til noe helt annet enn det det gjør men igjen

Det er min oppgave som journalist å si at sånn kan det bli. Det er troll der ute som kan sende deg stygge meldinger, selv om vår erfaring er at de aller fleste som stiller opp. De får veldig mye heier opp og klapp på skulderen. Men å hjelpe dem til å kanskje si at de skal gå av sosiale medier. Vise dem hvordan de skruer av taggefunksjoner. Hvis det er presse som tar kontakt, vi kan hjelpe dem med det. Og det er jo ikke sånn at vi klipper navlesnora når ting er publisert.

de får lov å komme tilbake til oss, og ha oss, og leie oss litt i hånda, så lenge de trenger. Altså, det...

Det er kjempebra. Jeg føler meg veldig trygg på den måten dere gjør det på. Men jeg har bare lyst til å gå litt tilbake med hva er hovedproblemet med stigma nå i våre dager. Jeg tror kanskje ikke det er ... Det å vite så veldig mye om hva som skjer på en avdeling, eller hva som skjer med folk i en kommune hvis du har psykiske plager, for meg opplever jeg at stigma handler veldig mye om diskrimineringen.

så mange av disse følger opplevelse av at de blir møtt på en dårlig måte av NAV, de blir møtt på en dårlig måte i de somatiske sykehusene. Det er der jeg opplever nå at det store problemet er, og det er særlig de som har rus og psykiske lidelser samtidig, som har disse sterke opplevelsene av at samfunnet stigmatiserer dem på utrolig mange måter.

Og det skjer også strukturelt. Og da er jeg litt sånn usikker på om vi må liksom også gjøre en annen type journalistikk. Hvis du skjønner hva jeg mener. Hvordan ville du gjort det da? Nei, det er det jeg bare lurer på. Er det noe viktig å liksom... kanskje vise hvordan de opplever å gå på NAV-kontoret. Er det viktig å få vist litt av hvordan de opplever å bli møtt i et somatisk sykehus? Jeg hører...

akuttleger snakker om drittpasientene som kommer, er like ruspasienter, ikke sant? Er det det vi nå må få løftet litt frem, slik at vi kan se, ja, men sånn er det det foregår. Dette er den stigmatiseringen og diskrimineringen som disse opplever, og som Norsk Institutt for Menneskerettigheter har beskrevet på en veldig god måte i sine siste rapporter. Men hvordan det skal gjøres journalistisk er jeg litt mer usikker på, men det er jo...

der må vi ha hjelp av deg. Ja, men det er jo forferdelig for disse menneskene. Ja, det er forferdelig. Så det er jo viktig journalistikk å gi det perspektiv fra deres ståsted, hvordan det oppleves. Rus psykiatripasienter dør vel 10-15 år før andre? Ja, 15-20. Og det som er dessverre den brutale sannheten er at den overdødeligheten gjelder også når man på en måte ser bort fra ulykker, ser bort fra selvmord.

Og det de dør av er jo kreft, hjerte, karsykdommer, lungesykdommer, sykdommer som det finnes god behandling for. Den når bare ikke fram. Og noe er... komplekse årsaker, men noe er også en behandlingspessimisme i helsevesenet, hvor man tenker at den personen er så psykisk syk at det er liksom ikke vitsig. Og det må vi jo jobbe hardt og intenst for å komme bort ifra. Det er et eget begrep på det, altså negativ pragmatisme.

Vi forutsetter at de ikke klarer å følge opp eller ikke får til å gå til prosedyrer, så vi bare tilpasser oss det vi tror er det beste for denne pasienten. Men det betyr at de får ikke optimal behandling, som enhver annen ville fått. Og jeg tror det er viktig at vi kommer og viser dette litt tydeligere, hvordan dette foregår.

Men hvem av dine kollegaer vil snakke åpent om det på TV? Lars har nå meldt seg på. Nei, men vi har faktisk flere, så det er bare å si fra. Ja, men det er med deg også at vi kunne hatt Det er mange som har kommet til meg og fortalt at jeg måtte flytte fra den kommunen jeg bodde i, fordi jeg ble sett på som den vanskelige personen. Slik at det var alltid den rullegarden som gikk ned når jeg kom inn på et kontor.

Så jeg må bli sett på en ny måte. Dette er masse historier. Vi har beskrevet det også i en bok som heter Et bedre liv, hvor 14 pasienter forteller om sine historier, full av historier som dette er her. Så du vet at vi er klare hvis det blir ny sæson. Vi står og sparker i skrusen. Ja, du hører det nå.

Sånn sett var det fint å komme dit hen, hvor vi ser at her er det faktisk en mulighet for gjensidig nytte på vegne av de som ikke har så sterke stemmer. Ja, og en ting er jo det er en negativ fokus på ansatte som møter med fordommer og stigma og sånn, men tenk deg hvor mange der ute som jobber hver dag, som bærer håp, som gir god behandling.

Det synes jeg var veldig fint i Helene Sjekkerin å kunne løfte frem de også, hva de betyr for mennesker som er enten de er i fengsel eller innlagt på psykiatrisk. Men det som jeg har lyst til å si, det er... Når vi har sårbare medvirkende med oss, og ikke kan lene oss på en institusjon hvor det er fullt av fagfolk, så er det mer sårbart. Fordi at selv om jeg ikke ønsker å presse noen til å stille opp, så jobber tiden sånn at vi får en relasjon. Vi liker hverandre.

Men det er et bytteforhold. Jeg ønsker en historie, og noen ønsker at jeg skal fortelle den historien. Og selv om ikke jeg vil, så kan noen føle seg litt presset. Derfor er det veldig godt. Å ha en tredje person, som kan være Lars Lien, eller en Montgomery, driver jo med psykologetjenester for å klarere litt om folk står i støttene. Fordi jeg må ta inn over meg at det kan være vanskelig å skuffe meg. Så det er lettere å være ærlig til en tredje person.

Ja, det er jo et veldig godt innspill, og det vet jeg jo at gjøres at folk som stiller opp i ... produksjoner får muligheten til å snakke med noen og få litt om veiledning rett og slett på hvordan det er både før og under og etter. Og så synes jeg det er viktig at visualister blir litt ydmykke på at ting kan være vanskelig, og at vi av og til tror feil. Jeg synes vi journalister ofte, og redaktører, er veldig sånn at vi skal forsvare oss.

Og det er jo menneskelig. Men vi må erkjenne at det er snubletråder der ute, og det viktigste vi gjør er å bare være litt djevelens advokat mot oss selv også. og at etikken skal bo i redaksjonene i det daglige. Det hjelper ikke å ha en etikkredaktør som kommer inn på slutten. Vi må behandle det. Hvis det er et eller annet som jeg kjenner skurrer i magen, så må jeg gå til kollegaene mine og reflektere. Dette her synes jeg er vanskelig. Det er et eller annet her som ikke jeg kjenner at ...

Jeg klarer ikke å gjøre det bra, eller hvordan skal vi løse dette? Jeg kjenner at det er en ambivalens her. Er det på tide at vi sier stopp nå? Eller skal vi la tiden jobbe for oss? Hva skal vi gjøre? Men jeg tenker, du har jo god tid, Helene, når du lager dine programmer. Men det var i andre redaksjoner hvor jeg har inntrykk av at deadline løper så du står etter, og det er for de til å reflektere over hva de egentlig produserer.

Hvor nok grad? Jeg håper jo det da. Fordi etikk har blitt, jeg synes vi er flinkere nå etisk enn det vi var tidligere. Den etiske bevisstheten er høyere. Vi har jo en del oppslag knyttet til særlig til at pasienter med psykiske lilser er voldelige. Det blir alltid fremstilt litt mot av det du prøver å vise. I utgangspunktet er psykiatriske pasienter farlige.

Når det er en drapsak, så er det liksom to muligheter. Enten så er det en terrorist, eller så er det en psykiatrisk pasient. Jeg er helt enig. Der har vi en vei å gå, journalister. Husker du vi var på konferansen hvor hun fra, hva heter hun igjen? Ja, hun fra Sifer. Ja, hun var så herlig. Og det tenker jeg det er det er stort arbeid som gjenstår der, at ikke det skal være sånne overskrifter som selger, men at det skal være plass til litt dybde.

dybde journalistikk, når vi snakker om disse viktige temaene. Og det er i hvert fall ikke antistigma-arbeid å slå opp den type overskrifter. Det tror jeg vi alle er enige om. Tiden løper litt fra oss her. Vi synes jo vi hadde ganske god tid med tre kvarter, men det er mye å snakke om. Og det er jo ikke sånn at vi kan levere noen fasitsvar, men det har vært...

interessant å ha dere i studio. Dere er litt uenige om noe, og litt enige om noe, og så har vi da mange ideer til nye sesonger av Helene. De får du gratis på kjøpet. Takk for det. at dere kom. Tusen takk.