Hva er en nødvendig krigermentalitet?

Dette er en episode som ikke egner seg som transkript. Derfor følger i stedet et sammendrag av episoden. Sammendraget er laget med hjelp av Autotekst og Sikt KI-chat. Med oss i studio er Forsvarets sjefssersjant Rune Wenneberg og Herman Skogan, fagbefal ved Seksjon for menneskelig yteevne ved Hærens våpenskole og universitetslektor ved Universitetet i Innlandet. Podkastvert er Eirik Grindaker, prosjektleder for menneskelig yteevne ved Universitetet i Innlandet. I denne episoden av podkasten Operativ yteevne diskuterer Grindaker, Wenneberg og Skogan hva som utgjør en nødvendig krigermentalitet i Forsvaret. De belyser hvordan en slik mentalitet utvikles, hva som kan hindre utviklingen av en sunn prestasjonskultur, og hvordan man kan bygge robuste avdelinger og individer som tåler kriser og krig. De trekker paralleller til idrett, lederskap, etikk og det sivile samfunn. 1. Hva er krigermentalitet? Rune Wenneberg definerer krigermentalitet som evnen til å overleve og vinne i ekstreme situasjoner, spesielt i krig. Det handler ikke bare om fysisk kapasitet, men også om psykologisk styrke, moralsk kompass og evne til å ta riktige beslutninger under press. Krig er et lagspill hvor sølvmedaljen ikke er godt nok – det handler om å vinne for å overleve og beskytte sine egne. Denne mentaliteten er ikke medfødt, men formes gjennom forberedelser, trening, kultur og erfaring. Det handler også om å forstå hva oppdraget innebærer – nemlig muligheten til å ta liv i ytterste konsekvens, og forvalte denne retten med ytterste alvor. 2. Prestasjonskultur i Forsvaret En god prestasjonskultur i Forsvaret kjennetegnes av: • Sterkt samhold og ansvarsfølelse – der individer prioriterer laget over seg selv. • Omsorg og krav som to sider av samme mynt – høye krav er en form for omsorg, fordi det forbereder soldater på å overleve. • Trening som bygger selvtillit og mestring – gjennom realistisk og gradvis økende eksponering for stress. • Tillit og kameratskap – som limer laget sammen under ekstreme belastninger. • Kulturell bevissthet – ledere må være klar over hvilken kultur som bygges i en enhet, og aktivt påvirke den i ønsket retning. En sunn prestasjonskultur er altså ikke bare en kultur for høy ytelse, men en kultur som også tar vare på mennesket bak uniformen. 3. Sivilberedskap og samfunnsmentalitet Diskusjonen løftes også fra soldatnivå til samfunnsnivå. Wenneberg mener nordmenn generelt har vært for naive og har hatt en tendens til å tro at “det ordner seg”. Krigen i Ukraina har imidlertid fungert som en kollektiv vekker. Det kreves nå en mer robust totalberedskap hvor også sivilsamfunnet forstår alvoret. En nasjonal holdningsendring er nødvendig for å møte fremtidige trusler – krigermentalitet er ikke forbeholdt soldater. 4. Lederkultur og ansvar God krigermentalitet og prestasjonskultur er ikke mulig uten god lederkultur. Ifølge Herman Skogan handler det om: • Å være lojal mot oppdraget, både på mikro- og makronivå. • Å utvikle de man leder og legge til rette for læring og vekst. • Å gi feedback på prosess, ikke bare resultat. • Å delegere ansvar og skape eierskap. • Å være tett på, ha relasjoner og vise at man bryr seg. Rune Wenneberg understreker at lederen må stå ved roret i utviklingen av kulturen. Kultur utvikler seg uansett – bevisst eller ubevisst – og det er lederens ansvar å styre retningen. Uten dette kan det oppstå usunn konkurranse og egoisme, som er nedbrytende for avdelingsprestasjoner. 5. Symbolikk og offentlig debatt Et sentralt tema i episoden er Forsvarets møte med offentligheten og mediedekning av en krigerkultur som for mange var fremmed. Wenneberg forteller om sin erfaring som kompanisjef i Afghanistan i 2010, da bruk av norrøn symbolikk og kampvilje ble fremstilt negativt i norske medier. Dette førte til en bred offentlig debatt, hvor gapet mellom forventningen til “Ola soldat” som fredsbevarer og den operative virkeligheten kom til syne. Det ble tydelig at samfunnet ikke helt forstod hva moderne soldatyrke innebærer. I dag er forståelsen større, delvis på grunn av denne og lignende debatter, samt synliggjøringen av krig gjennom moderne medier. 6. Trening og utvikling av krigermentalitet i praksis En stor del av samtalen omhandler hvordan man faktisk bygger krigermentalitet: • Trinnvis eksponering for stress – I stedet for å “kaste folk i bassenget” uten forvarsel, bør man bygge opp gradvis. Dette gir trygghet og mestringsfølelse. • Skille mellom læring og testing – Stress er en dårlig læringsarena, men en god testarena. Øvelser må derfor være pedagogisk gjennomtenkt. • Bygge selvtillit gjennom mikromestring – Små, konkrete seire bygger tro på egne evner. • Stressregulering – Soldater må lære å regulere spenningsnivået sitt for å prestere best. For høy eller for lav aktivering reduserer prestasjon. Forsvaret ønsker ikke soldater som handler i blodtåke, men reflekterte, etisk og juridisk bevisste individer som vet når og hvordan de skal bruke makt. 7. Krigens etikk og moralsk bevissthet Et viktig poeng er at Forsvaret ikke jobber med å avhumanisere fienden, som enkelte andre land har gjort. Det er fordi: • Umenneskeliggjøring øker risikoen for krigsforbrytelser. • Den moralske skaden det medfører, kan gi alvorlige senvirkninger. • Norsk soldatutdanning fokuserer heller på kontrollert aggressivitet, etisk refleksjon og juridisk forståelse. Dette skaper soldater som er i stand til å utføre nødvendige handlinger i krig, men som også kan leve med det de har gjort etterpå. 8. Erfaringer fra Afghanistan og læring i etterkant Wenneberg reflekterer over forskjellen mellom å stå i kamp og å stå i mediepress. Til tross for at han var mentalt forberedt på kamp, var han dårligere forberedt på å håndtere mediestormen som fulgte. Dette viser at krigermentalitet også må bygges for situasjoner utenfor slagmarken – som kritikk og eksponering. Debatten som fulgte Afghanistan-operasjonene førte imidlertid til viktige samtaler innad i Forsvaret, og en sterkere bevissthet om hvordan man utvikler mental robusthet og hvordan man kommuniserer krigens virkelighet til samfunnet. 9. Lederen som kulturbygger En annen diskusjon som løftes frem, er om Forsvaret er gode nok til å skifte ledere når prestasjonen svikter. Sammenlignet med idretten, der trenere byttes ut for å løfte laget, skjer dette sjelden i Forsvaret. Wenneberg mener det finnes miljøer som kunne blitt løftet av lederskifte, men at strukturen og kulturen i staten gjør dette vanskelig. Samtidig påpeker Skogan at man også må styrke støttesystemene rundt lederen og tilby faglig støtte, heller enn bare å bytte person. Målet må uansett være: hva er best for avdelingen? 10. Oppsummering: Hva er nødvendig krigermentalitet? Rune Wenneberg oppsummerer med at en god krigermentalitet innebærer: • Bevisst og aktiv bygging av kultur. • Høye krav og realistiske forventninger. • Tillit og ansvar i laget. • Trening som gir reell forberedelse til stress og usikkerhet. • Evne til å se oppdraget i et større perspektiv. • Refleksjon rundt etikk, juss og maktbruk. Herman Skogan legger til viktigheten av å utvikle individets selvstendighet, refleksjonsevne og ansvarsfølelse. Det handler om mer enn fysisk ferdighet – det er mentale og etiske evner som skal utvikles. Uten dette, kan ikke soldater stå i ekstreme situasjoner på en bærekraftig måte.