DStroy med Anette Jøsendal

Før Pokémon, før Beyblade, hadde vi booties. Vil du høre mer om franske blå baller og den originale Bomberman? Bli med oss til DStroy. Du hører på cd SPILL.

Ciao, ciao. Nå er jeg tilbake. Ikke noe sånn puntig denne gangen. Nei, det er gøy én gang. Ja. Ja da. Men jeg er klar, jeg, vet du. Jeg har trykka på turboknappen for å få full guffe i dagens spill.

Gått fra 25 MHz til 30 MHz på det lille displayet på PC-en din. Her går det unna, skulle bare visst. I dag skal vi jo snakke om et spill som nesten ikke fins. Og da må vi rett og slett ta inn litt profesjonell hjelp, så vi har en doktor

Takk. Jeg liker det nye kallenavnet mitt.

Det er jo dobbelt gøy, fordi du er jo ... Er du på vei til å bli, eller er du faktisk doktor?

Nei, nå er jeg doktoren. Nå er jeg ferdig.

Så du er faktisk doktor på ordentlig, og det er ganske badass. Og samtidig så ... Jeg skjønte at det var jeg som hadde sittet og flåsa. I en episode hvor du var gjest, hvor vi snakka om spillet Bubble Bobble. Og da ble det jo Doktor Bobledrage, da. For det var jo en av dine favorittspill. Ja. Så nå er det ... Så vi har med oss ekspertise i dag. Det har vi.

Det er jo også viktig å påpeke at alle disse flotte illustrasjonene som episodene begynner å få, de er jo tegnet av deg, Anette. Så det har også vel en cover som du har fått. Jeg har brukt fargeblyantene som jeg strategisk ga til deg i bursdagsgave.

Må jeg ha en ekstra hobby her med å tegne i tillegg? Kan jeg bidra litt til podcasten sånn på sidelinja?

Ja, det er helt sjukt koselig med de tegningene. Og det renner jo inn. Du tegner jo masse. Det er kjempegøy. Det er rett og slett pålitelig content blitt, de tegningene dine. Og det skaper masse engagement.

Stemmer. Det var det vel egentlig nesten ingen som klarte, skal jeg vel si. Kanskje ikke så rart heller. Også fordi, som sagt, dette spillet eksisterer nesten ikke. Så jeg måtte jo selv ta mitt eget ... Jeg måtte jo søke opp spillet og spille det litt for å få denne skjermen som jeg kunne tegne av.

På Moby Games er det inne, Anette ...

Ja, spillet er der, men ikke det bildet jeg har tatt.

Nei, det du venter, ja. Det er ikke sånn at selvfølgelig er det spillet på Moby Games, men det kommer vi tilbake til litt senere i episoden. Men dette er jo game over-screenen som du tegna, og den har jeg fått lov å erfare sikkert 20 ganger siste døgnet. Hvilket spill er denne?

Det heter Destroy, DStroy, fra Fully Bugged software. Veldig god engelsk der. Som er en veldig, veldig lite fransk ... Jeg vet ikke om jeg skal kalle det film engang. I hvert fall en liten fransk gjeng som lagde dette spillet for lenge siden. Det er vel ca. så mye vi vet.

Men hva ... Jeg vet ikke hva, men er dette et fellesminne, eller er det bare Anette som husker dette spillet?

Nei, altså, dette var vel et spill jeg først fikk en demo på et eller annet, vet ikke. Og så hadde det jo en feature at man kunne spille coop, eller både multiplayer. Ja! Du kan spille på samme skjerm, kan du ikke det? Det blir jo veldig gøy. Det blir veldig partyspill. Det er ikke flust av de på PC. Det er jo typisk sånn sofaspill til Nintendo og sånn, da. Dette er et av de som vi satt med WASD på én side og piltaster på andre side og koste oss med.

Jeg føler at det er en gjenganger i spillene jeg liker best fra barndommen, er nettopp de spillene vi satt ved siden av hverandre og spilte på akkurat disse tastene.

Ja, det er koselig. Men har vi egentlig sagt hva spillet heter? Bør vi kanskje begynne der? Ja, vi har sagt det, men det er jo ikke ...

For det er jo Destroy, som du sa, Anette. Og det gjør det jo vanskelig å google det. Men det er altså D-S-T-R-O-Y. D-Destroy. Som føler ikke matcher helt det visuelle, men vi skal jo komme litt inn på hvordan det ser ut. Men vi tenker: Mamen, du kan jo si hva det er for et spill, egentlig.

Hva går det ut på? La oss ta det grunnleggende først. Det kommer fra året 1995, utviklet av franske selskapet Fully Bugged Software, som også publiserte det. Som ikke ga ut så fryktelig mye annet. Men jeg tror de har sånn en eller annen til i backloggen sin. Det er et Bomberman-lignende spill, Bomberman-klone, folk kjente Bomberman. Bomber. Du er liksom i et sånt grid-nett, litt sånn Pac-Man-aktig, og du ser ovenfra, med sånne strategiske bokser og monstre her og der.

Ja, for du starter jo veldig på scratch. Du kan legge ut én bombe av gangen med én tile sprenggradus nord, sør, øst, vest. Og det fant jeg veldig fort ut da jeg spilte det tidligere i dag. At det er ikke nok for meg, i hvert fall, med min dårlige teknikk.

Kan jo gi noen tips med en gang, og det er vel å prøve å unngå monstre fram til du har fått oppgradert det våpne ditt litt.

Men for de oppgraderingene, de må vi snakke om. For de er jo åpenbare når man forklarer dem sånn: Ja, så får du f.eks. økt radius på bomba. Du får at du kan løpe fortere, eller uheldig, og løpe saktere. Men kan noen forklare meg hvordan jeg ser hvilken oppdatering som er hva, og hva er det han lille bombefyren sier når du plukker opp upgrades? Anette, kan du hjelpe meg her? Du skjønner godt hva jeg snakker om, men du må hjelpe meg å forklare.

Nei, det kan jeg ikke forklare. Jo, nei, nå er det ... Jeg må ennå huske at det er forskjellige symboler på alle de oppgraderingene, med unntak av én som det bare er spørsmålstegn på.

Som er den random-saken, ja.

Jeg husker ikke akkurat bildet. En av meg er bilde av en bombe, det husker jeg. Det tror jeg er det at du legger ekstrabombe, men jeg husker ikke helt symbolet på den at den gjør lenger-bombe.

Altså selve Blast-saken. Ja, det ... Ikke sant.

Og så er det jo level up, og så er det spørsmålstegn som gjør masse forskjellig.

Men level up, er det da ... Er det størrelse på radius ... bomberadiusen?

Nei, du gav den på ekstra liv også. Men den har en helt egen sånn avlang, rar ting. Extra life.

Fordi han sier jo ting når han plukker opp, men det er kanskje vågalt å spørre om noen kan ... Fortelle meg hva han sier. Det er sånn ... One to Tree, er ikke det en av dem?

Jo, han sier litt hva han plukker opp til deg, men jeg husker ikke helt.

Ja, for jeg tror når han går på den upgraden som har det som ser ut som en liten blinkende bombe, så tror jeg jeg skjønner hva han sier, for da er det en sånn ... Bombe! Eller et eller annet sånt. Men når han går på noe annet, så er det et eller annet sånt ... Map! Map! Map! Nei, det er mye ... Det er sånn ... Ja, ja, de har kult, 1995, og de har lydeffekter og snakking, men du skjønner ikke hva han sier. Så det hjelper meg jo ikke.

Men det var sikkert kult, da. Ja, søtt. Med de lyse stemmene og gjennom masse filtre. Og ikke vet jeg, kanskje de egentlig ... Det er jo som sagt et fransk spill, så hadde de egentlig bare ikke gadd å oversette de greiene til ...

Jeg er veldig sikker på at den sier One to Three. Det er på engelsk.

Ja. Det heter noe annet på fransk, så mye fransk kan jeg ... Ja.

Men jeg husker stemmene, men jeg husker ikke hva de sier sånn helt ...

Nei, jeg tror det er en ærlig sak, for jeg tror du ikke husker det fordi det er umulig å skjønne hva de sier. Så jeg tror det er en helt ærlig sak. De lager lyder. Jeg er ganske sikker på at de er unike.

Jeg skrudde av lyden etter hvert, for den musikken går litt mye på repeat etter hvert. Så jeg tror kanskje jeg også skrudde av de stemmene. Men det kan jo komme litt i magen. Jeg tror de vil skjønne hva jeg mener. Vi må se et par smilene deres akkurat nå.

Det er ganske intens. Det er et intenst soundtrack, det er det.

Ja. Men OK. La oss gå litt mer i dybden her, da. Det er jo faktisk en historie, dette spillet. < |nocaptions

Nei, vi er jo da ... Vi skal til Land of the Booties. Som da er et land bestående av disse ... ja-ballene.

Som i fatass. Det er booties med D. Som ja, er disse ... Og det er ikke baller som i ... grovt. Men ja, det er baller. Jeg var i blå og rød og sånn. Og så har de øyne og føtter, men ikke bein og armer.

Stemmer. Dette er litt sånn booties.

Pac-Man med Rayman-føtter. Ja, god beskrivelse.

OK, så dette er da booties? Booties, ja.

Og bestemmer seg da for å forlate det og gå langt, langt, langt, langt, langt. Og enda litt lenger. Da går vi da til ...

Ja, det er sant. Det hadde gått dritlangt.

Til i hvert fall et annet land. Til land av ... Jeg vet ikke helt hvordan det uttales. Maurice? Murice? Ja. Til da det store tårnet av I'm Afraid.

I ett ord. I ett ord, ja.

Fra da å møte The Prince of Evil, som da heter Dark ... Ikke Vader, men Baver. Beaver, Baver. Dark Beaver. Ja. Go on. Og så sier han da at han er så trist og har det så fælt, og så tilbyr da denne dark ... Bavur? Nå slakter jeg sikkert fransken her.

Jeg vet ikke om dette er et anerkjent språk engang. Å ja?

Nei da, det tror jeg ikke jeg tror. Jeg vet ikke helt hvordan du tar det. Men ja. Og han tilbyr seg da å hjelpe ved å putte den inn i ... Det han sier er en"diabolical machine", which only does good things to people.

Selvfølgelig. Ja, ikke sant. Det er jo ingenting å stille spørsmål ved der. Den prøver vi. Den prøver vi.

Og han sier selv at han er så full av despair ... Jeg husker ikke godt norsk nå. At han skal prøve å gå inn i den maskina. Og da blir han selvfølgelig omgjort til en sånn halvveis Murie, halvveis Boody. En syk, slem, evil person som da føler behov for å ta over verden av Boodys. Han kan jo ikke bare ha herredømme over dette landet. Han er jo halvveis Boodys, så han må jo ha herske over disse også.

Ja, han må ha begge landene. Naturlig nok.

Så da samler han alle herrene og tar over hele Boodys-landet. Så det er det som skjer. Star Wars-teksten som går veldig fort forbi ... Yes, The Wall of Text. Som begynner sakte, heldigvis speeder den litt opp etter hvert. Men der står det jo da at du er en del av en liten gruppe, squad, som skal ta tilbake landet ... Du er ikke bare en gruppe, du er marines, fant jeg ut nå i stad. Som da har evnen til å legge disse bombene som vi skal snakke en del om,

Det er det som gjør dem onde? Ja, den kjøper jeg. Nei, for det er jo en helt sinnssyk ... Den er så all overplaced, for det er jo de søte ... Kuleformede og liksom den storyen med litt sånn kule bilder og sånn. Og så er det jo logoen liksom til spillet er destroy, hvor teksten liksom er flammer. Det går liksom fra å være sånn søtt barnespill-visuals til plutselig sånn det kunne vært liksom en sånn dum klone, altså litt sånn mørk ... Og så og han derre Mr. Dark Beaver eller Baver eller ...

Kan jeg få litt til å komme med første fun fact, for jeg kan ha fun facts. Murie, jeg klarer ikke å uttale fransk. Men hvordan du ennå ville uttalt ... Nei, det franske ordet for ... sikkel, rett og slett. Nå må jeg tenke på om jeg husker riktig om det var Murie, eller om det var ... Nei, det er Bavur. Det er sikkel, ja. Og det er det som egentlig er fun facten, er at Muries ...

For real.

Jeg skjønner ikke hvilken latter han egentlig svarte. Muries er da oppkalt etter Mr. Muries. Skrev det seg noe sånt lignende? Han var ikke helt sikker sjøl, det hørtes veldig sånn ut. Og denne læreren ... Han var egentlig ikke slem, altså, men han sikla litt. Han var ganske gammel. Så de bestemte seg da for å kalle De Muries, Et eller annet som da også er ganske likt av sikling, da, på fransk. Så ja, det er rett og slett sikkelen. Det er helt riktig, for det satt jeg og lurte på som barn nå.

Altså til å være så lite law på et spill som nesten ikke fins, så vet vi jo mer og mer dypere enn i noen andre spill vi har snakka om, egentlig, om hvor ting kommer fra.

For det her tror jeg er sånn tre kompiser eller noe sånt som har lagd det spillet, hvis ikke jeg husker helt feil fra jeg plotta inn denne crediten på Moby Games.

Så ja. Nei, det stemmer, dette er det barndomsvennene og sånt som lagde. Så ja, ja. Det er sånn det er. Går man og sender e-poster, så får man svar. Det er ikke verst, bare det.

Det er så kult. For det er jo noen år siden de lagde spillet. Og så svarer de på e-post den dag i dag i løpet av timer. Det er imponerende.

Ja. For de hadde hver sine nicknames som står på rulleteksten, som er Moi, Bat og Axis. Gøy at du har sikkert vært i kontakt med Bats, da, tenker jeg.

Nicolas Riviere. Stemmer. Han kalte seg selv Nico.

Ja. Jeg har lagd det grafikken.

Det var jo så lite på Internett å finne, så jeg tenkte: Hvordan skal jeg kunne bidra på en episode her hos TV nå? Det fins jo ikke noe? Så jeg tenkte at nei, nå får jeg gå all in.

Vi skriver verdenshistorie her. Jeg er ganske sikker på at vi er første podcast som dekker dette spillet, og vi er også første medie, uavhengig av plattform, som får disse fun facts på bordet her. Dette er stort øyeblikk for podcasten vår.

Ja, det er helt nydelig, altså. Nei, det er jo gøy, det her med disse tre åpenbart franske kompisene, for det skinner jo bitte litt igjennom i teksten i lawen også. Nå er ikke jeg noen engelsklærer eller ekspert, men jeg får jo ... Ja, det lyser jo litt igjennom her at det er et gutteromsprosjekt med sånn so and so-oversettelse. En del av denne Lauren som introduseres i introen, da ...

Nei, de var visst rundt 20 år. De holdt på å studere på universitetet. Men ja, det er jo ... Det er ikke så vanlig med engelsk heller.

Nei, de er jo stolte av fransken. Det er sant, det. Og apropos ... I denne Star Wars-flytende tekst ... Først så er det jo ... Et lite throwback til de forrige spillene vi snakka om. Plutselig står det bare bla, bla, bla dritlenge, og så går det dritfort. Og så på slutten så er det noe sånn: Og det er sånn igjen, er det kødd, liksom? Eller tror de at George Lucas heter Georges? Jeg tenker i hvert fall Mr. Georges på slutten der.

Jeg tok meg selv i å ... Jeg skal lese det her opp nå. Så ble det litt for mye informasjon på rulleteksten. Så skjønte jeg at idet jeg mista tråden, så bare sto det bla, bla, bla. Sikkert bare fortere og fortere fordi du ikke skulle få det med deg. De her har skjønt det, får gidder ikke lese det uansett. Det er sånn humor som man har når man lager det for seg selv.

Ja, det er ikke noe stort studio som har vært og styrt ting der. Det er full kunstnerisk frihet. Før vi går videre, så har jeg lyst til å bare svinge innom Moby Games. Du nevnte det så vidt, Mr. Mamen. Det er jo bare i tråd med at dette spillet nesten ikke fins.

Takk, det stemmer. Det var et hull i Moby Games' store database som jeg var med på å tette.

Det er veldig kult. Så da blir det jo ekstra gøy at jeg skal lese opp tech-specs, og ikke bare virksomhets tech-specs, men de tech-specsene som du har lagt inn. Stemmer det. Ja, jeg har glemt hva det var, så nå får jeg høre. I 1995, så kunne det ikke ha en virksomhets-PC. Da måtte du ha en PC med en Intel E486 DX2. Det var utrolig spesifikt.

Har du tatt det fra coveret, eller ...? Jeg tror ikke det ble lansert i en boks, jeg tror det var fra readme-file eller help-screen.

Du må ha en PC med MS-DOS31. Og du må faktisk ha så mye som 2 MB ramm for å spille det. Og det kan jo jeg forstå, fordi brettene er jo store. De scroller jo, faktisk. Og det ble levert på en 3,5 tommers floppy, så en ikke-floppy. Og du spiller det i VGA-grafikk. Og til min store glede her, så ser jeg at det støtter Gravis Ultra Sound. Disse stemmene, hvor de sier hva de plukker opp som jeg ikke forstår, men du får det i hvert fall i crisp Soundblaster-kvalitet.

Stemmer det. Det er jo kanskje da apropos co-op sånn, vi skal snakke litt om de ... De ulike modusene man kan spille det her i. Har du spilt alle sammen, Anette?

Nei, det var det jeg innså da jeg leste at jeg har vel ... Jeg har vel så vidt vært innom de andre, men vi spilte jo bare sammen, vi to. Så jeg har vel en gang vært innom den deathmatch-type greia, men ... Jeg tror nesten Sigvar var med på det, men nei, han har ikke spilt det, liksom. Ikke så mye der? Annet enn hva navnet sier, da.

Jeg er altså ganske sikker på at sånn 90 % av alt jeg har spilt dette, har jeg spilt sammen med noen andre, og de aller fleste gangene jeg spilte sammen med andre, var det sammen med deg. Så det har jo en singleplayer-versjon, men det er ikke noen grunn til å spille singleplayer hvis du kan spille sammen med andre, for du har dobbelt så stor sjanse hvis du er to.

Jeg tror jeg er den kampanjen ... Storymode. Storymode, ja. Og så har du Fight. Ja, det er deathmatch, tenker jeg. Der har du da to spillere, da. Så kan du velge, da.

Du kan faktisk spille opp mot fire stykk. Eneste ulempen med split screen er at det var lav oppløsning, så du får sett mindre av skjermen hvis du er alene. <|nocaptions|> Men hvis du spiller co-op mode, så er det fortsatt en fordel å være to og ha mulighet til å omringe monstre fra begge sider enn å få en veldig stor skjerm. Det er i hvert fall min erfaring.

Ja, for det funker jo greit nå på min 2K 27-tommer. Men jeg tenker på den knøttlille CRT-skjermen vi hadde til Disp back in the days. Så ja, det tror jeg kan være litt vanskelig å være i hvert fall fire stykker. Da begynner det å bli trangt om plassen. Og trangt om plassen på tastaturet, ikke minst.

Ja. Vi var ikke vant til BDL, må du huske. Så jeg kan aldri huske at det var liten plass da vi satt og spilte sammen. Men igjen ... Det er sant.

Du hadde små kropper og små fingre.

Og du visste jo ikke hva du eventuelt gikk glipp av. Det var jo det beste som fantes, det var jo det du hadde der.

Nettopp. Men et par sånne triks jeg husker, det var jo ... Og som sagt, du må oppgradere bomben, lengden og antallet før du kommer. Men hvis du var litt sånn strategisk, så kunne du plassere bombe på flere kanter, sånn at monstrene ikke hadde mulighet til å stikke av. For noen monstre er helt vilkårlige, bare går fram og tilbake, hjernedødt. Mens andre er litt smarte og gjemmer seg når det er blast is imminent. Så hvis du da fikk fra flere kanter, så kunne du på en måte lure henne inne, da.

Jeg prøvde å være litt trixy når jeg skulle spille det. Det gikk jo i dass, kan jeg si med en gang, men jeg endte jo konsekvent med ... For jeg har ikke fått inn den refleksen at idet du legger en bombe, så må du endre retning med en gang. Så jeg løper jo mot fienden og bare: Ja, der er han, og så snekker jeg ut en bombe, men så løper jeg jo forbi bomba mi, og så er jeg fanga mellom fienden og min egen bombe.

Da jeg kom fem til da jeg skulle tegnespille, så var det liksom: Hva er det jeg husker best fra? Ja. Og det er både pga. ... Jeg så den skjermen veldig ofte. Du ser jo den innledninga med den flamme... press... there's something. Ja, press fire eller noe sånt for å starte spillet. Men den siklinga er også bare satt igjen. Og nå skjønner jeg hvorfor det var sikling, for jeg huska at jeg lurte på det. Det ser jo litt mer ut som snø, rett og slett.

Du har hatt e-mailkorrespondanse med utviklerne, så nå har vi fått svar på ... Det er så nice, da. Men han som er i Game Over-screenen, det er jo ikke Mr. Bavour. Det er jo ... Han veit vi hvem det er, eller er det bare ...? For det er jo ... Mr. Bavour er jo ... Først er han grønn, og så, når han stjeler hjernen til han Brudison, så blir han lilla. Men han som er i Game Over-screenen, han er kritthvit. Men sikler, da.

Har den virkelig tegna han lilla?

OK, jeg trekker meg, jeg ser det. Han er faktisk lilla. Jeg husket han som hvit, men kanskje pga. den røde bakgrunnen tenker jeg på han som hvit. Men det ... da gir jeg meg. Det må jo være Mr. Dark Bavour, eller Maud. Som han blir når han tar over hjernen til ...

Ja, for det er jo en sånn Golem-skikkelse, er det ikke det?

Med sikkel. Ja. Siklende golem.

Ja. Nei, altså det er jo ingen tvil om at det er et ganske tricky spill. Men det er jo ganske mye teknikk også. Men det som du var litt inne på, er at en generaltabbe er enten å gjøre som det er, gå mot monsteret. Og du blir jo tatt av din egen bombe, og du er ikke immun mot dine egne bomber. Så noe jeg har gjort mange ganger, er å låse meg selv inne mellom bomba og ikke noe sted å gå. Men hvis du klarer å ta monstrene, så er det en fordel.

Jeg husker aldri at det var en monstergenerator. Jeg visste at du måtte knuse den, men jeg visste ikke at den faktisk spona monstre.

Jeg tror ... ja, kanskje jeg tar feil?

Det var den eneste tingen du kunne sprenge på hele kartet som jeg klarte å få til som barn. Det monsteret klarte jeg aldri å ta. Så jeg tror jeg alltid bare løp og tok den med en gang.

Husker jeg feil? Er det ikke sånn at du må ta både den og monsteret? Jeg tror det er at du tar monsteret først, så sponer man monsteret tilbake.

Jeg tenker jo at Anette gikk vel knapt på barneskolen da hun spilte dette spillet, så jeg fester lit til ditt forskningsarbeid der, Mr. Bammen. Det stemmer nok, det. At det er en mobbsponer. Men det er ikke så lett å skjønne hva det er når man knapt har begynt på barneskolen. Da er det som Anette sier: Den ene tingen du faktisk kan sprenge, den ene veggen eller blokken du kan sprenge, som ikke er sånn overraskelses...

Jeg gikk alltid inn og sprengte den, det husker jeg. Men jeg visste ikke at den hadde noen funksjon, annet enn at den kan sprenges.

Du får sende en ny mail, kanskje, og høre. Men der har du definitivt en stor fordel med å være flere enn én, for da kan du omringe den fra flere kanter når du må ta det monsteret. Den har ingen bokser, så du kan ikke forbedre blasteren din. Og hver gang du dør, så halveres alle støtsa du har. Bomber blir halvert, og lengden på bombene blir halvert.

Er det derfor jeg trodde at de var bare sånne midlertidige power-ups? Fordi jeg dør hele tiden. Stemmer.

Of course. Ja. Hvis du skal lykkes, så ikke dø! <|nocaptions|> Alt ser annerledes ut. Og som sagt, hvert femte brett kommer du til en bossfight, og så får du et nytt Tile-sett. Det er ganske mye mer enn alle de Game Over-bildene som vi stort sett alltid fikk.

Men har vi spilt brett nummer to? For jeg mener å huske brett nummer to. Men ikke noen av de andre?

Vi klarte å komme til brett nummer to. Det var vanskelig nok med én bossfight. Men jeg tror vi kom til Boston på Tile to også. Hadde vi klart den, så var det sånn én gang.

Jeg husker nummer to. Den husker jeg at jeg har sett litt. Jeg husker selvfølgelig ikke like godt som den første, men de andre var helt fømmende for meg da jeg så dem. Jeg har bare sett ett brett, jeg.

Du har sett det første brettet og, eller klarte du ikke det? Nei, jeg bare har sett det første brettet. That's it.

Nei, men OK. Har vi noe mer gameplay-messig vi bør være enige om?

Jeg kan jo ... Det er jo to ... Det er flere av disse tingene du gjerne vil ha i løpet av spillet, med unntak av at du vil ha lengre bomber og flere bomber, selvfølgelig. Så er det et av disse store spørsmålene som vi håpa på hver eneste bidige gang det kom et spørsmål. Da får du bare én, men du kan sprenge den sjøl. Ja, det er sånn fjernstyrkniv. Den er genial.

Ja, jeg sprengte meg selv med den. Hva er dette for noe? Den så annerledes ut. Bang! Det skjedde ikke noe, er det tidsinnstilling? Ja. Jeg sprengte meg selv med den.

Men den er jo helt genial, for da kan du vente til monstrene kommer, og så kan du sprenge dem når det er vinneravgang.

Ikke sant. Hva for noen flere power observere man har? Man har usynlighet, men jeg husker ...

Hva er vitsen med det? Jeg skjønner deathmatch, men det er jo ikke noe vits med monster. Det er bare kjempeforvirrende.

Nei, jeg mista jo bare meg sjæl. Jeg visste ikke hvor jeg var. Fordi udødelig får du også, og det er jo nyttig. At du liksom blinker og så kan du fly rundt og ... ja. Men usynlig. Ja, det er jo ... det er deathmatch eller versus, da. Da er det sikkert nyttig, men jeg er bare ... hvor er jeg nå? Og så plutselig har jeg lagt en bombe som drepte meg sjøl. Igjen, da.

Og så har du reversed, i hvert fall, som reverserer høyre, venstre, opp og ned. Midlertidig, heldigvis, men det er også litt irriterende hvis du har noen monstre som jakter på deg.

Virkelig heldig at du så får det reverse og monster fast i samme slengen, sånn at du beveger deg med samme hastighet, men monstrene beveger seg da i sånn, ja, tipper sånn dobbel hastighet, da. Da begynner i hvert fall jeg å få svetteringer under armene.

For det er både udødelig og veldig nyttig, og freeze, når monstrene står stille. Ja, den er fin. Noe du også ønsker mye av. Det siste som jeg syns er veldig irriterende, er når du tar et spørsmål som gjør at du legger alle bombene etter hverandre. Du løper av gårde, og så legger du alle bommene tre ganger eller noe sånt, men jeg får totalpanikk hver gang. Jeg løper alltid inn i et gørde.

Ja, ja, det er klassisk.

Og hvis du får den litt sånn halvtidlig før det er klarert så mange bokser, så er du dømt til å sette deg fast et eller annet sted.

Ja, ja. Rett inn i et smug, og en vei inn, og en vei ut. Ferdig snakka. Sjappa til broder'n? Ja!

Det er en veldig dårlig måte å fange monstre på. Annet enn helt å begynne med så er de stort sett ikke så dumme at de oppsøker bomb.

Nei, det er sant. De løper alltid på en sånn måte at bomba går av akkurat når de er vekk fra bomba. De går inntil bomba og tilbake, inntil bomba tilbake, og så idet den sprenger, da er de borte. Da er de vekk fra bomba. Stemmer. Dritt. Vekk fra spillet, altså.

Nei, nei, nei. Det er det for oss, ikke sant?

For oss er det det. Ja, for oss er det det.

Det er den originale klonen av det originale Bomberman.

Litt som Frogger jr., Hopper jr. eller hva det nå er. Eller sånn som vi PC-gamere også spilte først Wacky Wheels, som vi mener at Mario Kart har blitt inspirert av, riktignok ti år før, men whatever.

Ja. Men er det bra musikk i dette spillet her? Er vi enige om det, eller hva tenker vi om det?

Skal vi begynne på starten, hvor det er en litt sånn derre deep note à la THX-lyden når du starter. Den er jo behagelig, det kan vi være enige om. At den er sånn: Å, dette blir spennende, nå starter noe kvalitetsspill her.

Faktisk så er den litt fet. Nok en gang fent. Matcher ikke spillet. Matcher ikke stil på spillet i det hele tatt. Du tror du skal inn i noe sånn action, first person shooter ... Destroyer! Og så er det ikke det, da. Det er for å sitere noen jeg kjenner: Det er masse baller. Fargede baller.

Ja. Nei. Og så er vi i menyen, og gameplay. Hva syns du, Anette, om musikken?

Det er ikke selve menyen, men jeg husker jo ... Er det ikke ...

Er det på både kartet og menyen?

Men ja, det er kartet i hvert fall. Eller når du begynner med selve spillet. Var litt usikker på om det er en egen musikk når det er på menyen. Ja, igjen! Sånn superspenning bygger opp til ... <|nocaptions|> Det er definitivt ikke det første.

Nei, for den er ganske munter. Aggressivt munter.

Den er munter, litt sånn tivoli... Ja. Den liker jeg jo. Men den er jo repetitiv. Skal ikke dekte for det.

Jeg kom over en helt sinnssyk hardstyle teknolåt her på et av brettene. Vi kan legge ut en YouTube-blink i Jonat, så kan man vurdere hva man syns.

Jeg satt og hørte gjennom musikken i stad, egentlig. Det var egentlig mange gode sanger der, men de ga meg veldig forskjellige assosiasjoner. Men det er egentlig veldig bra at jeg har klart å lage veldig forskjellig stemning til hver av kartene. Du har den der som gir meg assosiasjoner til noen sånn type du-knuken-et-eller-annet. Sånn mørk skyting som bare ikke stemmer helt. Og en sånn tekno-psyko-tekno ... Er det den som begynner med sånn bølgelyd? Ja, skal vi se.

Nice. Ja, det gikk mye av destroyer-soundtracken på 40-årsdagen din, skjønner du.

Ellers så er jeg ikke ... Jeg kan ikke si at jeg egentlig ... Det er ingen av oss ... Jeg kunne ikke sagt hvordan musikken gikk sånn på stående. Hvis jeg ikke hadde hørt på den, men hadde du vist den til meg, så hadde jeg nok sagt: Ah, Destroy! Men nå har jeg selvfølgelig hørt den om hele, så nå husker jeg den jo. Men jeg tror jeg hadde gjort det på det første kartet uansett, og den intoen.

Så prøvde vi å lage et spill som ble Destroy.

Jeg får en litt sånn vibe. Det kan jo bare være tidsepoken musikken er lagd i her. Men jeg får litt sånn demo-vibe av låtene. I hvert fall siden de er så widely spread out, med hyggelig åttebits kosespillmusikk, og så en knallhard hardtrance-låt rett inn på LAN med rødcola og sigarettrykking. Så det kan godt være en demokar som har lagd låtene.

Jeg husker også at han sa at demoen av spillet var mer suksessfullt enn den endelige versjonen.

Det tror jeg på, for det var jo vanskelig å få tak i det. Og jeg tror ikke det var så lett å selvpublisere noe i Frankrike på den tida. Jeg tenkte at det hadde vært kult. Jeg så screenshotene fra fullversjonen og tenkte det hadde vært kult, men hvordan skal jeg få tak i det her, når jeg bor i indre Østfold? Jeg får jo ikke tak i det. Så jeg tror ikke jeg fikk tak i fullversjonen før de ga det ut som freeware fem år etterpå. Så jeg skjønner at det sikkert spredde seg litt.

Ja, de lagde jo musikken og sånn sikkert også. En av de tre, i hvert fall. Hvis jeg skjønte det riktig, så gikk de vel på universitetet sammen ... Opprogrammerte, tror jeg. Så jeg alle har vel kanskje bidratt noe inn på spillet og, men ... Jeg har i hvert fall én av dem som har den musikken ...

La meg lese opp credits og slakte denne ...

Jeg er jo språkekspert, som har like mye peil på språk som jeg er god på runde spill. Men ja.

Og tydeligvis har de fått igjen David Gallo, som var level editor. Men det var egentlig bare noen betodester og sånn. Men det var de tre pluss av level-editoren som har lagd spillet.

Det er jo festlig, da. Dette er jo LAN-gutta fra en eller annen by i Frankrike. Som er på Internett Learn og spiller dataspill. Så lager de låter og litt grafikk, og så bare kopierer de et spill

som de syns er kult, egentlig. Men dette forklarer egentlig hele det, hvis disse teoriene våre er sanne. For tror du ikke at vi trenger musikk, og vi trenger litt kode og grafikk? Og så blir det jo sånn typisk: Hva tar lengst tid? Jo, det er kodinga. Trust me, det er det. Og da blir det veldig mye musikk. Og så tar det tid, og så bare ... Endelig er koden på plass, og så må man putte det inn, så blir det litt variert.

Det høres riktig ut. Det kan hende at det ikke har vært noe Art Direction her. Det tror jeg nok ikke. Nei.

Ja. Herlig, altså. Dette ble en episode som jeg koste meg med, og har kommet fra mye morsomt som jeg ikke hadde sett for meg på forhånd. Så veldig bra. Jeg har noen fun facts i går.

Nei. Funfacten for meg er at dette spillet fins, egentlig. Og at det kan se ut som et seriøst spill, for det er det jo ikke. At jeg greide å få det til å se ut som et seriøst spill til en viss grad. Det er en funfact for meg.

Men du hadde noen kallenavn på disse fiendene? Eller om det var vår kusine Ellen som hadde det? Det var jo litt forskjellige former på de fiendene.

Jeg husker jo ... Jeg tror jeg husker at jeg kalte dem noe,

Nei. Jeg husker det var noe morsomt som Body. Flytende ... Nei, jeg husker ikke. Flytende laken? Ja, noe sånt.

Nei, jeg husker ikke, men jeg spilte jo en del med kusine Ellen også. Det kan hende at det var vi to sammen som ...

Kan du sende en mail til Ellen, og så kan vi jo ta det opp i neste episode? Stemmer. Ja. Ærlig.

Men jeg spurte han også, for det var egentlig derfor jeg kom i kontakt med ham. Jeg klarte jo ikke å finne en eneste som hadde spilt gjennom alt. Så egentlig lurte jeg på, er det noe mer som skjer her på storyen når du faktisk har unna å spille?

Ja, er det en end screen? Det ligger vel tydelig ute. For jeg greier ikke å runde det selv. Jeg har prøvd nå i 30 år. OK, ja, få høre.

Med denne Dark Beaver, eller hva det heter. Og når du endelig slår den, så kommer det da en sånn scenen, som han mener å huske at er ulik om du spiller singleplayer eller coop, da. Og så ... Selvfølgelig er jeg litt sånn glad i musikk. Og så står det vel bare noe sånt som: Ja. Så det er i hvert fall en skjerm, da. Og han trodde det var ulikt avhengig av hvilken du spilte. Så om vi noen gang får sett den ... Nei, det er på nettet.

Men jeg må jo innrømme at det var vel det jeg hadde forventa av en windscreen? At det var en sånn: You save the bower... The boodies from dark bower.

Å nei, det var ikke bare det. Det sto: You restore the peace in Boldeland for now.

OK. Jeg forstår.

Vet du noe om det? Nei. Det vet jeg egentlig ikke.

Jeg har ikke klart å finne noen Amiga-portray av det, uten at jeg har lett kjempemasse. Men jeg har ikke funnet noe, så det er mulig det var bare eksklusivt til DOS. Men ...

Det tok jo ikke veldig av heller. Nei, for å si det rett ut. Det kan jo hende at det stoppa litt. Hvis han sier at Demon var i hvert fall ... Solgte mer enn den endelige versjonen, så er det vel ikke så utenkelig at den kanskje ...

Nei, det måtte jo vært samtidig. Ja. Men OK, da har vi på en måte fått dekket det her veldig godt. Jeg tenkte også å tipse litt om hvordan man kan spille det i dag.

Sånn som er under bakken i Minecraft. Ja, for eksempel.

Det var jo mye mindre playable area, for da kunne du bare gå der hvor det var togskinner. Så det ble stadig mer og mer sånn ... tettere, da, gameplay. Et annet brett hadde mye vann og sånt, så det ble liksom mindre play-area, som gjorde det enda vanskeligere enn det det er i starten. Kanskje det er lettere med å fange fiender hvis det er blokkert, jeg vet ikke, men det høres vanskeligere ut at det er mer klaustrofobisk.

Så må jeg oppfordre alle, eller alle som ikke er oss selv fordi jeg ikke klarer det, til å skippe til siste level og ta screenshot av den.

Enig. Bra oppfordring. Please, lyttere, vær så snill, hjelp oss.

Ja, nå kan vi skille de lojale lytterne fra alle andre. Jeg har nesten lyst til å utlevere en premie til førstemann som gir oss screenshot. Det blir en premie. Ja. I hvert fall heder og ære. Om vi kan't, kan det alltid bli noe mer.

Kan få dere til å være gjest på en annen måte.

De slår i to. Ja, når vi skal snakke om oppfølgeren. Ja. Jeg lurer på om vi hopper rett til om det har holdt seg, kanskje vi bare skal gjøre det når vi er i gang. Sigve, du spilte første gang i denne siste uka, så hvor begeistret ble du når du fikk endelig prøve deg på denne perlen av et indisk spill?

Jeg vil si det så enkelt som at det er ikke noe for meg, for jeg får det ikke til. Det er for vanskelig. Det er Bomberman, liksom. Det er dritgøy. Og den versjonen som vi legger i showen hos, det er den jeg prøvde, den flyter veldig fint. Og selv om jeg syntes det var dritvanskelig og fikk game over og syntes det ikke er noe for meg, så merka jeg at jo da, det her tror jeg kan fenge. Det er litt gøy. Du må liksom tenke litt, styre litt rundt, holde på litt.

Det er en av de første gangene du har tomla opp et spill du spilte første gang nå. Det er veldig objektivt har det holdt seg. Det er ikke noe for meg. Men det var hyggelig. Hva syns du, Anette?

Jeg er jo enig, jeg. Det er jo det det er. Jeg syns ikke det er noe som mangler på den typen spill. Det er ikke noe avhengighetsskapende, det er ikke sånn at du når lenger. Sitter i ukevis for å pømme. Får finne den siste screenen der. Du sitter der den stunda du har starta spillet, og når du slutter det, så slutter du det. Men det er gøy så lenge det varer. Det er ikke noe knotete kontroll. Det er sånn som du forventer av et spill.

Så er spørsmålet: Er det kontrollen, eller er det brukeren?

Nei, hvis det går galt, så er det nok først og fremst brukeren i det spillet her. Om det har holdt seg? Ja, vil jeg si. Absolutt verdt de timene du bruker på det. Og så har du spilt det. Og det er jo den originale bomben. Så det er absolutt noe som er verdt å ta med seg sånn historisk sett.

Helt enig.

Ja. Så hva med deg, Mr. Mamen?

Jo, jeg må jo si at ... Jo, det er som du sier, gameplaymessig så er det et ganske morsomt spill. Og det er en formel som ble oppfunnet med dette og kopiert av Bomberman i mange inkarnasjoner. Og det er det grunn til. Nei, men altså, enkel gameplay har ikke nødvendigvis til å funke, da. Og det føler jeg at det gjør, til en viss grad. Det er lett å skjønne konseptet. Litt vanskeligere å bli god, men det er noe du må øve på.

Det er jeg absolutt enig i. Det var det jeg også savna da jeg satt og spilte. Jeg gadd ikke å spille så mye, for det er ganske store brett og, egentlig. Det er ganske mange å ta. Så jeg savna rett og slett deg, Mr. Mamen. Sittende ved siden av meg og dytte ned litt.

I like måte, kjære søster. Så det er en tja fra deg da, Mamen? Nei, jeg syns det er gøy, men det er selskapet som gjør det bra. Ikke singleplayer ... Ikke den spennende historien, for å si det sånn. Nei, den ser jeg.

Men det er jo ... Ja, det er jo hyggelig, som dere sa, å ha et PC-spill også, som er for ... Ikke for fellesskapet, men å kunne spille sammen. Ja, enig. For det er det de alle på console sier, at det er derfor de spiller. Men jeg skal bare vise dem at det kan du gjøre på PC.

Det er kjempe... Det er for hele fellesskapet, det spillet.

Kom til PC, kan spille Destroy, det kan du ikke på andre plattformer, eksklusivt.

Men da blir jo det store spørsmålet, siden vi er litt sånn ambivalente her, men liker at dette er et spill for fellesskapet, om det finnes noe tilsvarende i dag

At de to av de tre som lagde Destroy, holder nå på å lage en Destroy 2. Yes! På fritida, da. Så det går litt sakte. For de jobber egentlig i filmbransjen. Er det en oppfølger for meg?

Yes! Du kan greenlighte det på Steam. Destroy 2. Og du kan ... Jeg husker ikke hvor jeg fant det, men du finner en nett... Jeg kan påstå det. Du finner faktisk en demo av Destroy 2. Jeg har det installert på PC-en min. Som ikke på noen måte er ferdig, men du kan teste gameplay. Mest multiplayer. Tror de har hoppa litt over en singleplayer-erson foreløpig. Men det er en spillbar, la oss kalle det B2-versjon, som du kan teste.

Det er samme personen som musikken.

Men Destroy 2 er på Steam. Coming soon, faktisk. Mer finnes det ikke noe tilsvarende i dag. Det er rått, det er ganske rått faktisk.

Så jeg fikk jo da også spørsmål i forbindelse med den e-postutvekslinga. At når vi endelig kom til å publisere den, om den skulle oversettes til norsk? Om ikke jeg kunne da tenke meg å gjøre det?

Det er ikke store studio, det her. Hva denne slekta bidrar med. Her har vi oversettere og vi har Moby Games. Hvem skal lage Wikipedia-siden av det? Det er på tide å gjøre det snart.

Det er gøy. Da skal du få DStroy 2 gratis, i det minste.

Han sa jo at det er ikke noe penger vi kan hoste opp i. Vi får ikke penger sjøl helt inn.

Jeg stemmer for å få destroy på norsk. Ja. Jeg tenkte at det er ikke så viktig.

Det er mye tekst i utgangspunktet, så jeg kan jo klare å budsjettere.

Vi får håpe at de ikke har tenkt i 30 år på låren i oppfølgeren, at det blir sånn vål med tekst, da. Men jeg tviler det, altså.

De er jo faktisk utvikla nå, hvis jeg skjønte det riktig. Så vi får håpe at de har fulgt opp med hva som skjer nå til dags, og kanskje vet litt om hvordan man lager spill i dag, da.

Ja, de har holdt på med det i flere år. Jeg likte den siden på Facebook først, men de oppdaterer årlig, så det er progress. Og så må vi nevne at det fins Bomberman-kloner. Det fins offisielle Bomberman-spill. Senest i fjor kom det til Apple Arcade. Og det har vel sikkert kommet masse gjennom årene. Så det er jo en åpenbar kandidat man kan vurdere. Men da er jeg spent på. Sigve pleier å komme med et tipp. Som sikkert ikke er veldig Destroy-likt. Men vi får se.

Men jeg har faktisk episodens tips denne gangen. Det er en skikkelig smooth Segway inn i noe du skal fortelle litt om. Jeg har nemlig et tips til alle våre lyttere som mangler en Patrion, som de kan støtte litt. Mest med hjertet og bitte litt med lommebok. Og da, trommevirvel, overraskelse, overraskelse: Hvilken Patrion er det vi foreslår folk skal støtte framover?

Ja, vi har vel nevnt det allerede i første episode, vi hadde det alle på trappene. Og nå er vi altså, hvis du ikke har fått det med deg live, på cd SPILL sin Patrion, hvor du kan støtte oss med en liten sum, som vi ikke har ambisjoner om å bli rike, Og ikke ha så mye utgifter. Det ser ut til at det går greit med å få dekt. Da er det et par stykker som hoppa på første døgnet. Men det er plass til flere. Det er bare de som har fulgt oss i sosiale medier som fikk med seg den første launchen.

Så kan vi vel si at vi har en tanke om at vi skal ikke operere med noen betalingsmur. Og så skal vi sakte, men sikkert fylle opp med litt og litt og litt mer snacks på Patrion. Sånn at det blir litt sånn gøye ting der og litt sånn koselige ting der for de som støtter, da, framover. Så det syns vi er veldig hyggelig. Og det er det bare å hive seg på. Så får vi dekt litt sånn serverutgift og sånn småtteri.

Ja. Men det er veldig viktig å påpeke at vi har ikke tenkt å la gi noe sånt bare topp tier for episodene eller noe. Og vi kommer ikke til å produsere så veldig mye ekstraepisoder, for det har vi ikke kapasitet til. Så det blir egentlig bare å støtte det du allerede liker. Mest med hjertet og sånne ting. Men en annen bonusfeature kanskje du får hvis du betaler litt. Så det kommer nærmere oss, da. Så det er bra. Da har vi vært flere spill på rappen som du ikke har kjent så veldig godt til, Sigve.

Neste episode gleder jeg meg veldig til, for da skal vi snakke om Sid Meyers absolutte toppspill. Vi skal snakke om storspillet Colonization, som er min barndom, føler jeg. Det har jeg spilt bitte litt hele barndommen. Og der mest sannsynlig så blir det med en gjest der også, som også har vært i vår podcast opptil flere ganger.

Så ja, det gleder jeg meg veldig til. Både spillet og gjesten. Det gleder jeg meg til. Colonization var et spill jeg spilte litt. Men jeg ble allerede god i det. Og jeg husker ikke sånn kjempemye av det. Og jeg vet det har kommet noen open cool-ting nylig og sånn. Så det gleder jeg meg til å sjekke ut til neste gang. Og så får vi vel si takk for nå, og spesielt takk til Doktor Bobledrage. Veldig hyggelig å ha deg tilbake, doktor. Ha det bra.