¶ Intro
Parallelle universer. Moralske paradokser. Detaljerte, animerte selvmordsscener. Ja, ja. Barnespill fra nittitallet. Vi skal til Boppin. Du hører på CD Spill.
¶ Velkommen til cd SPILL
Kjære alle sammen, da er vi tilbake. Og vi er faktisk tilbake tilbake. Jeg prøvde jo ... Jeg var utro. Prøvde meg litt i forrige episode. Det var ... Jeg vet ikke. Det var så hyggelig der og da, men så fikk jeg fryktelig dårlig samvittighet etterpå. Så jeg tenker i dag, Mamen, så kjører du og jeg en episode uten ... Det er koselig. Gamlegjengen. Gamlehjemmet har en episode. Velkommen tilbake, kjære lytter, til din favorittpodcast, CD-spill, hvor vi snakker om gamle spill på gamle datamaskiner.
Jeg heter Sigve og er, som dere vet, verdens mest ubrukelige pro-gamer. Og i motsetning til forrige episode, så har jeg endelig min gode barndomsvenn og medgamer med meg tilbake, Mr. Mamen. Hvordan føles det å bli forrådt?
Det var jo helt grusomt, tanken på å bli forrådt, men ...
Men nå er du tilbake, så er det greit. Du ... Altså, forrådt og forrådt ...
Det er victim blaming her nå?
Helt riktig. Når du kler deg sånn, da går du sånn.
Hvis det var noen som ble forvirra og lurte på hvor det ble av meg, så bare for å straighte opp det ... Du ble flytta på to ganger den innspillingsdatoen, og stakkars Terje dukka opp på alle tre, tre ganger du skulle ha oversatt. Så all honnør til han. Men jeg hadde det veldig busy. Jeg hadde litt vinterferie, så jeg fikk det ikke helt til. Så prøvde jeg å få dere til å ta det aleine, og dere fikk det heller ikke til.
Så det var mye skjær i sjøen. Men det endte jo med at jeg for første gang på snart seks år klarte å få høre en CD Spill-episode første gang da jeg redigerte den. Uten å være med inn selv, så det var faktisk en morsom opplevelse. Det var jo et godt valg av gjester, for det var jo en god fill-in for meg.
Så det var ... Jeg var redd det skulle bli tomt og nakent og kaldt der inne. Men det var faktisk ganske koselig.
Kan jo kunngjøre allerede nå at det blir i hvert fall en gang rundt påskeferien at jeg skal til Thailand i to og en halv uke. Så da prøver jeg å forberede deg på å ta en episode alene, så blir det vel ... Eller alene, du skal få lov til å ha med deg noen da også, men da blir det nok. Da blir det nok en uten meg igjen, men det skulle bare mangle.
Du var et par-tre stykker uten deg for noen år siden, så da ... Ja, så jeg skylder jo noen på sett og vis. Nei, det blir spennende, litt variasjon framover. Det blir det. Nei, godt å ha tilbake Mamen, at ting er som det skal være. Skal vi ta en titt på, ja, forrige episode før vi går videre inn i dagens tema?
¶ Kommentarer fra forrige episode
Som er et spill jeg er mest kjent med i denne podcasten, fordi noen har blanda det med stunts, og noen har ... Eller mange har blanda det med stunts, skjønner jeg, det var det det gikk i.
Vi slapp ikke unna det i episoden heller, det var mye mas om stunts. Som vi har snakka om, så det er jo ferdig. Vi har en episode om stunts.
Helt klart. Jeg testa det litt, for jeg hadde jo tenkt å være med, så det var jo et interessant spill som jeg tror ikke jeg hadde rata det som på topp. Såpass. Det skal jeg innrømme, i hvert fall når jeg spiller det for første gang i 2026. Men absolutt, det hadde særpreg. Det er ekte 3D? Ja, det merka jeg, og det gikk fort på et vis utenfor. Men har det kommet noen comments?
Ja, det har det. Nå har jeg også begynt å gå inn på X og Boosguy og sånn. Jeg har greid å logge meg inn der. Vi kan jo begynne på X, da. Hvor vi sier at vi sjekker ut studenter som har racer. Og det er der et ... Vi reposter vel, eller linker vel til, spillhistorie. Takk og lov, holdt jeg på å si, siden den lille artikkel. Her er det jo Inception. Det er spillhistorie, skriver en artikkel om at vi har skrevet om. Og i artikkelen så har de også et bilde som vår kjære, kjære søster.
Hustegnerinne og venninne Bobledrage har tegna for oss. Doktor Bobledrage, veldig viktig. Unnskyld tittelen. Ja, hun er jo faktisk doktor. Ja. Bildet ... Boxcover, eller coverbox ... Coverart. Jeg er forkjøla, skylder på det. På X, sjekk ut det. Min gode venn Firicent kommenterer: Performance ever? Med spørsmålstegn. Jeg kjenner jo Friddy, kan jo være litt sarkasme, jeg vet ikke. Jeg tar det face value. Takk. Takk for det.
Og med dønn solid Terje ved sin side. Her forstår jeg at jeg har malt meg et bilde av et spill som ikke er rett, men det er frameraten som har skremt meg bort, tror jeg. Takk for innsikt. Skal gi dette et nytt forsøk en vakker dag. Det er jo kanskje det beste vi vet, det er jo når folk plukker opp spill fordi de hører på våre episoder.
Det er gøy. Varme hjertet. Jeg har lyst til å bare si at denne kommentaren har X-markeringer som Probable Spam, og det gjorde den forrige gangen han posta nå, veldig dårlig gjort, så dere så ikke kommentaren hans. Men han skrev der: Jeg skal spise kysa mi hvis Sigve har mye å komme med om dette! Sa han den gangen før han hørte episoden.
Ja, det tror jeg var en en og en halv times episode om det spillet. Og det var Terjes. Du var sterk, men det var ikke bare Terje. Ha det gøy, Fidan. Si fra når du har spilt det, hva du tenker om det. Så går vi til neste X: Bluesky. Og her er det en som kaller seg for Labbetur. Jeg har da spilt Kommentare 64 hos en kompis ... Cartridge.
Nei, det var kassetter på de jeg var borti.
Ja, jeg også. Vi måtte sitte stille nede i sida, for da lasta det bedre, eller noe sånt.
Forstyrra ikke signalene ... Det fantes jo sikkert diskettstasjoner og tydeligvis cartridges. Det var ikke jeg klar over.
Det var jo fett. Jeg må google litt. Det kan jo være fake, men han har faktisk et bilde av en cartridge her. En rød cartridge hvor det står Rick Dangers Stuntcar Racer og MicroPro Soccers. Tre spill på én cartridge. Powerplay. Det er fett. Jeg må google litt etterpå. Kult labbetur. Så slipper vi jo ikke taket i Zuckerberg. Slipper ikke tak i oss. Der har vi også en crosspost til spillhistorie. Der er det vår gode topp-toppfan og toppnerd Remi Jacobsen som kommenterer.
Fet episode! Takk skal du ha, Remi. Liten supernerd-funfact fra meg igjen: Intel 88 og 886 er ikke det samme som 8186. For det sier jo jeg hver eneste gang. Husker ikke at du sa det i den episoden, men gjør det sikkert. Ja, jeg sa det i den også. Er spilleren på 886, så sier jeg alltid det. Videre sier han: Intel 8186 er en processor som ble hoppet over av IBM da de isteden gikk rett på 8286 med IBM PC AT og litt ukjent IBM PC XT 286.
Ok. Men da er det jo ikke så rart at vi kaller dem 186 hvis det ikke fins 086, da. Intel 8088, altså det jeg kaller Antics. Brukt i den opprinnelige PC, IBM PC, Mod 5150, IBM PC XT, 5160 og de fleste XT-kloner. Inntil 8086 er 16-bit-versjonen av I8088 brukt i noen XT-kloner. Jeg kommer til å kalle det 186 fortsatt, men ... Jeg skjønte ingenting av den kommentaren. Eller i hvert fall ikke det. Bra jobba. Jeg tror det er sant alt han sier. Jeg kommer til å si 186.
Ja. Skal vi se ... Nå skal jeg følge lenken til spillehistorie, for den har vi glemt å følge opp. De tre siste episodene har faktisk hatt kommentarer der, Granevang har kommentert ...
Det var det jeg innså nå da jeg scrolla her, at fy søren, mitt favorittsosiale medie har jeg neglisjert i altfor lenge nå. Ja, vi går inn på spillestore.no, en artikkel om vår episode om spillet. Og heter det sånn innholdsliste? Nei, ingrediensliste. Ja, det er vel en innholdsfortegnelse, sier du i bøker. Det er det, ikke sant. Og så scroller jeg ned til kommentarfeltet, og der er det en Morten Skarstad som kommenterer gode minner fra dette spillet.
Det var bl.a. et av de første spillene jeg linket da jeg tok med meg min Amiga 500 til et par kompiser. Så kobla vi våre maskiner sammen med en hjemmesnekret nullmodemkabel og spilte mot hverandre. Fysikken er insane, og du virkelig føler hvordan bilen får gjennomgå når du tar bakken litt hardt etter et tøft hopp, eller enda verre: Du kjører utfor. Ja. Enig. Hør episoden, så er det flere som tenker det. Joff Crammond har for øvrig en skyhøy stjerne for min del.
Det brukte blant annet mye tid på Formula One Grand Prix på Amiga og Grand Prix II på PC, men enda mer tid har nå gått med til Centinel, og til dels ... Oppførerne av Centinel Returns ... Ja, det var det. Open World 3D ... Det var vi innom i episoden, faktisk. Det demmer litt at dere prata om det, ja. Apropos han Joff ...
Jeg husker at dere prata om Joff. Jeg husker ikke så godt at ... Det er merkelig hvordan ting ikke sitter så godt når jeg bare har hørt den én gang og ikke to,
som jeg pleier når jeg redigerer og bidrar. Så sier han til slutt hadde det opprinnelig på en budsjettape. Ja, der kom tape! Ja, det er jo ikke noe nytt, da. Denne så ikke du og jeg komme ... Hvis vi hadde gjort god research da vi starta opp podcasten vår for en del år siden, så hadde vi kanskje sett at ting krysser her, men vi innså ikke det. At hvis du snakker om dataspill fra 80- og 90-tallet, kanskje spesielt 80-tallet, da vil det bli en Amega-podcast.
For det var jo på Amiga man spilte dataspill på 80-tallet. I hvert fall med fet grafikk og fet lyd.
Så der har vi på en måte satt oss selv i en skvis, da. Vi har vel problemet med at ingen av oss hadde noen i vennekretsene som hadde en Amiga. Nei, jeg hadde en kompis med Commodore 64 nærmeste jeg kommer nå, det er også alternativt. Ja, jeg kan ikke snakke om det her, da blir jeg irettsatt med en gang. Men det er et forhold, og det er ikke noe rettighetsnavn og sånt, Commodore Amiga het etter hvert, men jeg orker ikke å begynne på det her. Jeg kan ikke nok om det til å si det riktig.
Det så jeg et eller annet sted, Commodore Amiga, men jeg skal ikke begynne.
Men jeg har lyst til å irettesette denne cohosten du hadde i forrige episode. For det er alltid gøy når jeg kan irettesette. For det var noen kommentarer om FM Towns, og så sier da denne gjesten, som ikke skal komme tilbake, skal nevne noe navn på, som dere hadde erstatta meg med, sier FM Towns Marty, som det egentlig heter. Og da tenker jeg: Ok, det er det samme som å si at Amiga egentlig heter Amiga CD32.
Fordi FM Towns Marty er ikke den samme som FM Towns, for det er en konsoll basert på denne datamaskinen. Og Amiga 32 er en konsoll basert på Amiga-datamaskinen. Nå har du begynt som Remi Jacobsen. Men så kom jeg på at Terje ikke leser på Facebook, så da gadd jeg ikke.
Og godt er det, det medfører bare lidelse å drive og scrolle på Facebook. Ok. Takk. Da kan vi jo begynne, da, egentlig.
¶ Dagens spill: Boppin
Oh yeah! Og hva heter dagens spill? Ja, jeg er litt sjuk, og du er litt travel med litt ferie og sånn, så du liksom pitcha ... Du, vi tar det spillet, det er liksom ... Det er et småspill. Er det liksom Mindsweep eller hva ... Ja. Spillet er jo BOPPIN. BOPPIN. B-O-P-P-I-N. Igjen. BAPPIN. BAPPIN. Er ikke det en sånn leke? BAPPITS, Twist It, Snake It, Slag It, BAPPITS.
BAPPIN. Som jeg trodde var et sånn ...
Ja, bare litt sånn koselig sånn matche figurer-spill. Nesten litt sånn mobilspill. Men så feil kunne jeg ta, og det skal vi dukke litt i.
I dag. Det er klart. Bare for å få disse faktaene på plass: Det ble først utgitt i Amiga, sånn som disse spillene vi snakker om og gjør. Av Curse Toys er det som har utvikla det. Og det ble utgitt av Karma Soft. Ifølge Wikipedia ble det solgt ekstremt få eksemplarer. 284. Så de på en måte snudde seg rundt og lagde en DOS-versjon. Og da, med sharer-modell og sånn, så ble det en stor suksess, tror jeg.
Det står ikke hvor mange kopier eller eksemplarer det ble solgt til, men det er derfor jeg ble kjent med det. I hvert fall fordi det da kom en sharer-versjon, som er det jeg spilte. Og så er jo det veldig morsomme at ... Eller dette har vært litt hjertebarnet, tydeligvis, til utviklerne her, for det kom Super Bop-in et par år senere, fem først, så kom det vel en sånn Release to Windows, og den er sist oppdatert i 2026. Altså for ... jeg så ikke datoen, men åpenbart maks to måneder siden.
Så det er litt funny. Så den har jo vi testa nå på Windows. Der er det ikke noen G-logo, men der er det definitivt en Accursed Toys-logoen. Kan ikke du beskrive hvordan logoen til Accursed Toys ser ut?
¶ Accursed Toys
Jo, fordi dette spillet, sånn bare first land, så er det jo ... Veldig sånn 90-talls, og veldig sånn pixel-stilisert, sånt fargesterke ... Altså disse figurene som spiller, er liksom satt sammen av nesten noen trekanter i sterke farger. Det ser ut som et barnespill. Logoen til Accursed Games er ... Unnskyld, Accursed Toys er en teddybjørn med en kniv i hjertet og blod som renner. Det er liksom ikke noen tvil, da. Det er Evil Teddy Bear, da.
Ja, det er litt sånn ...
Eller vet man hvem det er? Det er noen som har vært evil mot Teddy Bear, i hvert fall. Så det er en sånn krasj, eller en litt sånn dissonans her. For den BOP-en, logoen, også er sånn ... Er det de som lagde dette spillet, som lagde 90-tallet? Med sånne geometriske figurer med ... Med forskjellige primærfarger i sånn sterk kontrast til hverandre. Altså, ja, tenk. Tenk stofftrekket på bussen. Tenk gardiner hjemme hos bestemor. Liksom, tenk. Det er som 90-tall, da. Og det er den BOP-en-logoen.
Merkelig ... merkelig ... ja, kombo. Men interessant og morsomt.
Ja. Og du er jo disse to strekmenneskene som du snakka om, det er jo hovedpersonene. Og de heter ...? Geat og Boik.
Han heter Geat før Geat ble Geat.
Men det er åpenbart riktig, for Geat og Boik kaster veldig mye ting.
Det er morsomt, fordi Geat kommer vel i 2010, eller noe sånt. Men dette er jo Geat fra 1992, da.
Det er så gøy, for jeg er egentlig for gammel til å vite hva Geat betyr. Jeg har barn som har lært meg det omtrent, så de bare geater ditten og datten. Hva er det de snakker om? Men ja, åpenbart så var det ... Ja, jeg tror det var disse som fant opp Geat. De forutså Geat.
Det gjorde de faktisk. For hva er ... Hvordan går det an å forklare spillet?
¶ Hva går spillet ut på?
Folk forklarer gameplay først, så kan vi ta litt av den syke historien etterpå.
Ja, det er sant. Gameplay er lettere å forklare enn ...
Nei, altså, det er jo en slags forløper til disse spillene som det er altfor mange av i dag, som er å matche, det er gjerne gems da i dag, matche like ting inntil hverandre. Gjerne med fingeren på et mobilspill, som heter et eller annet med Candy Crush eller noe. Det er ikke helt likt, for det er ikke et gridsystem som alt er fylt opp og det kommer evig nye. Du styrer disse Yeat og Boik, hvis du er to spillere, og så skal du kaste dem på skrå.
Hvor det står sånne steder rundt omkring, så står det da ... Det er ikke Gems heller, men det er ting som skal matche, da.
Ja, det er liksom gjenstander. Det kan være Gems, det kan være et apehode. Det kan være ... Blomster, det kan være hva som helst.
Vegger, kasser ...
Tenk at noen har forsynt seg grovt nedi posen med 90-tallsikoner. Bare stappa hånda nedi og bare fiska opp hundrevis av ... ja, alt mulig rart.
Ja, det er sant, da. Det er litt sånn at du har tatt Vindus 3-ikonene og så lagd enda råere enn de som var i Vindus 3, og putta det der. Fin fiks klart. Og der må vi jo bare si det med en gang, at der skal de ha så utrolig skryt. Har du et brett, så har du spilt alle. Sånn er det i dag, dessverre. Med alle disse spillene som bare spyr opp kloner av seg selv. Men nei da. Du ser hvert brett, så er det nytt tilesett, nye ting som skal matches.
Nye bakgrunner. Musikken er litt random, men det er nytt. Så det fornyer seg hele tiden. Jo da, enkelte brett gjenbruker selvfølgelig. Men det er veldig få. Det er kanskje ... Jeg tror ganske mange av dem er unike. Det går fortere til brett før du ser et samme tilesett, og så ...
Ja, og det hinter jo veldig til at dette er et passion project, som vi skal se litt nærmere på. Jeg må liksom bare melde meg på det, og understreke det du er inne på her. For det ble så fascinerende for meg her, da jeg skulle dra det fram og spille litt i stad, før vi knakk i gang episoden. Det var liksom ... Ja, dette er jo rett i dump. På min trigger ... Dette er mobilspill, liksom. Og så hvert eneste nye brett: helt nytt design. Nye tilesets, nye backgrounds, nye items.
Og dette er ikke AI-slop, da. Dette er det ei dame som laga i 1992, liksom. Så det siver ut overalt, den passionen som ligger bak det lille spillet her, faktisk.
Det er ikke sånn at du må ha tre på rad, eller ... Det gjelder bare å få dem inntil hverandre. Men så er det sånn, og vi kommer litt tilbake til historien ... Hvis du klarer å få dem enten i et kryss eller i en firkant eller i en sirkel, eller et par sånne mønstre, så får du ekstra poeng, og så kommer det ut noen monstre og sånn. Vi skal snakke litt om hvorfor det er sånn etter hvert. Men det er ikke viktig, det er mer for å få perfect score og for å få mer penger og sånn.
Det ble kommunisert så godt. Men du får jo mer ... Poeng er ikke bare for å ... Du har selvfølgelig en high school-list her, så den kan du komme på. Men hovedmålet med poengene er ikke high school-listen. Men det kommer til en bossfight på slutten, og da er det sånn at jo mer poeng du har, jo mer skade gjør det på denne bossen. Så hvis du har gjort det skikkelig bra, så er det ett kast så har du ... Ett treff så har du drept den, da.
Men hvis du bare skippa leveler ... Du kan også skippe leveler hvis du ikke gidder mer, eller syns det er vanskelig. Så må du kanskje ha 100, da, ikke sant. For da har du mye mindre poeng og mindre skade. Så det er en morsom måte å få deg til å ville få bedre mer penger, annet enn poengene i seg selv.
Ja, altså jeg liker jo å skryte litt av sånne gamle spill innimellom, at de får til ting som vi enten er selvfølge i dag, eller som vi ikke har tenkt på i dag. Og det der er god gamedesign. Du kan skippe levels hvis du vil det, enten fordi du vil skippe kjapt, eller fordi du bare er litt utemodig type. Men da blir bossen vanskeligere. Så hvis du skal få det lettere på bossen, da må du go the hard roust og bare spille alle brettene.
Det er ikke noe hardlocks. Du kan velge selv hvordan du vil spille dette søte, lille spillet.
Ja. Og så kan du lure på hvordan ... Er det tidspress? Må du skynde deg å matche alle ting? Det er et puzzle game retreat. Du skal få det til. Det er en del ... Det hørtes ganske lett ut, men det er f.eks. vegger, hindre, som gjør at ting spretter fram og tilbake for å klare å få kasta de der de skal. For man kastes på skrå, og de må da matches.
Ja, fordi de ... Den er gitt, da, kompisen. Han plukker da opp, det dukker opp, det warper inn en gem eller en stein eller en relevant ... Ja, kloss eller relevant gjenstand for brettet. Alltid en som da vil matche med noen av de andre. Så plukker du den opp og holder den over hodet, tenk Super Mario. Og så kan du kun ... Denne kan kastes i to retninger. Det er enten skrått oppover mot venstre eller skrått oppover mot høyre. That's it. Så etter hvert er jo level-designen litt kronglete.
Det er ikke bare å kaste det skrått på den matchende gjenstanden. Det kan være en vegg, det kan være her, det kan være ... Ja. Du må liksom bruke huet litt, da, og etter hvert liksom begynne å planlegge bouncen og sånn. At den skal sprette av en vegg og treffe riktig. Så den i utgangspunktet litt sånn enkle mekanikken gjøres ... Settes i litt mer kompliserte settinger, da, etter hvert som du spiller.
Du må liksom bruke ... Du må bruke huet litt, du må bli litt kjent med kulebanen, og så må du bruke litt liv, rett og slett.
Ja, for da kan man lure på hvordan kan man miste liv når det ikke er tidspress, og ikke er ... Hva skjer med liv? Jeg kan jo bare si det med en gang, for det er ... Hvis du treffer en annen blokk ... Noen har tak, men noen brett har også åpne, så du kaster den ut av skjermen ... Eller den treffer en annen blokk, så sprenger den, og da mister du en sånn prikk. Og så har du fem eller seks prikker når du starter.
¶ Dødssekvenser
Og når du da helt er død, da ... Det var kanskje et ominøst tegn, denne døde teddybjørnen. Men da ser du at det er ikke det eneste som er ikke barnevennlig i dette spillet.
Nei, det var helt sinnssykt. Det var altså så festlig. Jeg skjønte ikke helt hva det er jeg ser på. Fordi jeg kommer inn i dette spillet, det er sterke farger, det er muntert, det er søte monstre. Det er et engasjerende, kult barnespill. Så prøver jeg litt og får til litt, men etter hvert har jeg brukt opp mine fem liv. Og så treffer jeg feil med en blokk, så den går på en blokk den ikke matcher med, og da eksploderer den. Og det skal sies at når du gjør det mens du har liv,
så begynner han å gråte. Han gråter litt mellom hver gang du mister et liv, kan du si. Og så bomma jeg litt, så den blokken eksploderte, og så ser jeg at han begynner ikke å gråte. Denne lille ... Gule og røde trekantfiguren, tegneseriefiguren. Han bare ser tomt ut i lufta, og så fisker han fram en pistol som han stapper i kjeften, og skyter seg selv i hodet. Og det er blod, og det spruter, og han faller da om, da. Det er ikke pistol, og så kommer det ut et flagg du står bang på.
Han skyver den pistolen inn i kjeften og skyter seg sjæl så blodet spruter, og så faller han død om i barnespillet Boppen. Så da ble jo naturlig nok jeg plutselig veldig interessert i dette spillet. Det fenga veldig.
Og det skal jo sies at hvis du spiller to players, så er de jo unike ... Det er også selvmord, og det står på hva dette het. Det hadde ikke jeg peilen på, men så var det heldigvis på Wikipedia. Det kalles sepuku. Da kan du forklare: Hva er sepuku?
Ja, altså, sepuku ... Eller seppuku, ja. Det er ... Jeg tror jeg vet hva det er sånn i virkeligheten også, for jeg blander alt av Hariakiri og Seppuku. Men sepku er den måten samuraier kunne ta sitt eget liv ... Den eneste måten de kunne ta sitt eget liv på, en ærefull måte. Og det er at de da tar ... Jeg tror de tar ikke sverdet, men de tar kniven, som er jo basically et kort sverd. Og så skjærer de seg i magen fra høyre mot venstre eller noe sånt, og idet de har gjort det, så står da ...
Slår den over og kapper av det i hodet. Dette er et barnespill, altså. Så han godeste Boik, når han går tom for liv, så fisker han fram denne Tanto, eller hva det heter, kniven sin, og skyver den inn i magen og tar livet av seg sjøl med samuraisverd. Like blodig som kameraten. Han får ikke grace av en velgjørersamurai
Nei, det står for seg selv. Die alone. Live to kill it, die alone.
Så dette er, som sagt, tilbake til barnespillet Boppin. Dette er et barnespill.
Ja, det er helt rått. Nei, og det er vel ikke overraskende at det er grunnen til at det fins versjoner av dette som er sensurert. Det jeg så at det var lista opp ... Enhjulversjonen var sånn som vi har beskrevet det. Men både logoen til Accursed Toys og disse dødssekvensene var der borte i 1.1-versjonen som kom. Ikke sant? Ja, for da var det vel noen publisher eller et eller annet som hadde reagert på det, vil jeg tro.
Tror du kunne få det tilbake, vi har en eller annen sånn cheat code eller et eller annet sånt. Så det er faktisk ... Det sto lista opp, husker ikke helt hvor det var. Jo ... At det kom en re-release som het Super-Boppin. Som liksom var tredje ... Først hadde du da den én og én-én. Som hadde flere og flere ... Som du da endelig fikk tilbake de voldelige funksjonene. Bra. Veldig bra. Og i den du får i dag, kan du velge av og på, så da får du begge versjonene.
Hvis du er veldig nostalgisk for den versjonen som ikke er voldelig, så kan du gjøre det òg. Samtidig merker jeg at det her ... Folk har kritisert sånn videogame-violence i alle år. Og så tenker jeg at det her er jo helt ... Kanskje jeg er dårlig far, men jeg har hatt null problemer med å gi det til noen som helst av barn i alle aldre. Vær så god, kos dere med spillet her, hadde jeg tenkt.
Ja, det er jo det. Du blir jo ... Ja, du risikerer ... I hvert fall hvis man tar på seg 80-tallsbrillene, som for øvrig er ganske fete briller. Havner i avisene. Og et søtt barnespill og ... Og nesten i nyhetene: Å ja, jeg lot barna mine spille dette. Det var så fint og koselig, og så bare er det grov, grov vold.
Jeg ble fenget av den fine musikken og de fine fargene. Fastellfargene. Ja. Nei, det er for en jazz. Vi har snakka mye om åssen man spiller det, det er ikke så mye mer å snakke om det.
¶ Lore og historie
Men da får vi kanskje gå litt til ... til hva historien her er, in game. For hva ... Det er jo faktisk en intro som er ganske fin animert. Du kommenterte at du likte musikken i den, og det var god stemning. Hva er premisset for ... Hvem er disse folkene, og hva gjør de?
Jeg tar den, da, siden jeg er sterk på law. Kommer det litt lawry-ekspert, Sigve? Det er akkurat som du ser noen forskjellige fargede prikker som du skjønner at du observerer i verdensrommet, eller noe sånt. Og så står det ti tiganger i hjørnet. Det er sånn ti x, liksom? Ja. Ti x, ja. Og så ... så er det et eller annet med alles drømmer og virkeligheter er der ute, eller noe sånt. Og så ender vi opp med ... Med at hvis du tenker på en spillkarakter hardt nok, er det det det er?
Ja, eller det er jo ... Så blir de ekte?
Ja, det var det. Jeg har faktisk glemt det delen. Men det var vel litt multiverse de prøvde å illustrere. At det var mange ulike verdener og spillverdener og alt mulig som ble forma av å rømme.
Jeg er jo god på lore, som du vet. Jo, men altså, give me a break her. Jeg er litt enig i at den ... Det er jo litt ... Jeg skjønte det sånn delvis, men det var liksom fryktelig flytende. Men det er et eller annet med at det er Multiverse. Her er det 1000 universer, 1000 identiteter, 1000 tanker.
Jeg tror kanskje de prøver å illustrere dette alle spilluniversene som fins. Eller altså, her har du ulike spill og sånt. For de har et poeng som man kommer videre i introen.
Stemmer. Stemmer. Det var sånn det var. Dette hjalp sikkert. Nå skjønte alle.
Det ble klart nå. Ja. Og så er det vel noe med at det er masse spill, sånn arkadespill, hvor det er noe trøbbel.
Ja, det stemmer. Fordi i dette multiverset så kan jo spillkarakterer bli ekte, hvis du tror hardt nok på det og noen greier. Og så blir vi introdusert for Geat og Boik, som da er spillkarakterer, som har blitt så... Loved at de har blitt ekte i sitt eget univers ... Et eller annet håp, ja. Men så blir de kontaktet av heltene i masse dataspill. Disse heltene er mistenkelig like en fyr med bart og hatt som dunker mursteiner. De ligner på en gul sirkel som spiser små prikker. Som heter Puckman.
Helt åpenbart at her er det noen som er glad i dataspill, og så har de liksom lånt litt, da. Disse heltekarakterene og heltekarakterene fra alle disse spillene, de roper ut alarm, alarm. Fordi alle kjeltringene er blitt borte fra alle spillene. Altså, de har ikke noen slemme å slåss mot lenger. Eller å redde.
Det er tommespillene, verden er tomme, liksom? Fordi du har ...
De er tømt for bad guys, så det skjer ingenting. De henger bare rundt, har ikke noe å drive med. Og så er logikken at heltene roper på: Gitt og boik, hjelp oss, hjelp oss! Fordi vi er helter, så vi kan ikke redde kjeltringer. Ikke sant? Fordi nå er kjeltringen ... Kjeltringene er ... Skal vi se, hold tråden her, da. Kjeltringene er fanga av en ... En honeybuns. En kosekanin som har som mål ... Jeg tror det var et eller annet med at kosekaninen hadde som mål å rense verden.
Som ironisk talt, ja ja. Så han det har da kidnappa alle kjeltringene. Så da er jo selvfølgelig ironien at når alle kjeltringene er kidnappa, så er det jo ingen spill lenger. Ingen Arkadespill, for heltene er jo ... De har ikke noe å drive med. De bare henger rundt, og det sier de. Vi har ikke noe å drive med, liksom. Vi bare flyr rundt, henger her, liksom. Så er jo den åpenbare moralske logikken her da at heltene kan ikke frigjøre kjeltringer.
Ikke sant, for det gjør jo ikke helter. De dreper jo kjeltringer. Eller fanger de. Og da henvender de seg til Geat og Boik, fordi Geat og Boik av en eller annen grunn kommer fra en verden hvor det ikke finnes noe rett eller galt. Snilt. Ja, så de sier: Please, hjelp oss, redd kjeltringene sånn at vi kan drepe dem. Og Geat and Boik, de er ikke vonde å be. Og de sier: Let's go, A ... Hvor mange A-er var det der? Det var 20 A-er. Så jeg tror de skriker sånn: Yeah, around, now, let's go.
Og så er vi i gang, vel, tror jeg. Ja, det er riktig. <|nocaptions|> Som da gir deg mer poeng, men som ikke er required for å vinne spillet. Men ja, ifølge Lauren, da, så er det jobben din. Så du er faktisk ... Ja, du skal slippe løs det onde for å få balanse i verden. Det er ganske morsomt. Jeg hadde vært borti et sånt konsept før.
Nei, jeg syns det premisset er jo egentlig ganske fett. For det er et paradoksalt premiss, igjen, inni et knøttlite, koselig barnespill. Du skal redde kjeltringene, hvis man følger premisset videre, logikken. Du skal redde dem sånn at de kan drepes av noen andre. Eller fanges, da.
Og det er ganske gøy, fordi jeg har spilt bare skjevversjonen, så jeg var bare kjent med den første episoden. Og da ender du med at du dreper den med crazy kanin på slutten. Men så tenkte jeg nå, hva handler de andre om? Kapittel to heter The Significant Other of Honeybuns. Da er kona til honeybuns ... Det er jo sammenspillet, selvfølgelig, men da er det bad guy-en, da. Så blir det bare verre og verre. Du burde nesten se det, for kapittel tre heter The Love Child of Honeybuns.
Ikke sant. Og det er gøy, for her sier de ... Da er du tydeligvis ungen til disse to foreldrene som du har drept. Så Yeat og Boik har drept, så denne vil jo ha hevn. Og det gir jo mening, selvfølgelig. Hvis du har drept både mor og far, så vil du jo drepe de her fæle Yeat og Boik som har ...
Så Yeat og Boik er på et slags killing spree her, hvor de dreper liksom blodlinje. De tar først far, og så mor, og så barnet.
Jeg har ikke fullført det, så jeg vet ikke hva windscreenen er. Men så kommer du til den episode fire, og den vil jeg nesten anbefale å bare åpne i window mode nå mens vi tar opp for å se på introen der. Og jeg lurer på om den kanskje også ble lagd etterpå, at det var en av de nye versjonene. Men jeg veit ikke om det er et suicide letter eller et testamente fra den barnet. There, daddy, I love you. Please kill Yeat and Boik.
Det er helt sinnssykt festlig å se på.
Thank for visiting me in the hospital. Please kill Yeat and Boik. Real bad from me. Love your son. Ops! Det er helt sinnssykt funny.
Altså, dette er ... Det er så mye law ...
Det er så mye opplegg i det spillet. Det er herlig. Det er ikke noen lang intro heller. Episode én var ganske lang, men det er fem screens som bare forklarer det her. Ja, jeg forstår ... Det er sånn Kill Bill ... Sier du ikke at det skal komme en Kill Bill 3, hvor man skal ta hevn på briden? Den jenta som var vitne til ...
Ja, det stemmer det. Det er så intrikat, det er så sammensatt, det her. Og så er det et lite søtt mobilspill.
Før mobiltelefoner fantes. Nei, det er ... Jeg kan like denne lauren, for det her er snudd opp ned. Og det er bare gøy, rett og slett. Men vi skal videre, vi.
¶ Tech Specs
Men du må snart ta en titt på om vi har pc for å kjøre det her.
Ja, for det jeg tenkte ... Det er kanskje på tide å se på det ... For nå begynner folk å bli litt tente her. Litt gira. Det spillet her ... Det kommer jo til litt forskjellige plattformer, men vi forholder oss selvfølgelig til Amiga ... nei, jeg mener DOS. Det er morsomt for business model, det står jo på Mobygames, og det er jo som regel commercial, men her er det jo shareware.
Og det er liksom koselig, for det gir jo oss god, nostalgisk varme fra shareware-tiden, med disketter med flere spill på, og episoder eller levels vi aldri fikk spille fordi vi hadde jo ... Bare den første delen av spillet. Dette her krever en ... Det krever en 386. Jeg får ikke det helt til å stemme om det er en re-release eller noe. Men det står her at det krever en 386, så det er ganske hissige krav allerede. Rett ut av døra. Det holder med DOS 4.0. Og det krever to megabyte med ram.
Nå begynner jeg å lure litt her om det er noe innblanda med noen remakes eller noe, men ... Og ja, mediatype, download. Her har det surra seg inn noe remake, tror jeg, altså. Sounddevices. Den lista er sånn den skal være, den er lang. Her er det Adlib, Badlif, Gold, Soundblaster, Rekka, det er Gravis Ultra Sound. Skal vi se om Roland er ... Nei, Roland er ikke der. Disney's Soundsource, Remi Jacobsen, er der. Og dette får du i VGA, og det er that's it, ferdigsnakka.
Og så kan du spille det som vi toucha innom: Du kan spille det to spiller. Og da sitter du jo basically på samme skjerm. Ja, det er jo nice. Multiplier. Man spiller jo egentlig parallelt, rett og slett. Så hvis man henger litt i, så kan man jo bli ferdig med brettet fortere. For eksempel så har du et brett hvor du har blå og grønne og svarte og gule firkanter.
Så da, når det dukker opp en gul firkant, så plukker du opp den, og så løper du bort og plasserer den der den skal være, og da kan parallelt din kompis ta den blå, og gå til den blå. Sånn sett så kan du jobbe da.
Ja, riktig er det parallelt. Og så er det ... ja, fordi det roteres jo hvilken brikke du får, roteres fortløpende blant de som er igjen på brettet. Og da kan man jo, hvis den eneste som er i veien, så kan du jo da ta player to og den først. Og så ja, sånn sett så kan det være litt mer effektivt. Men det kan sikkert også være litt mer kaotisk, jeg vet ikke. Men ja, jeg kan se for meg at dette er et spill som kanskje blir litt morsommere med to.
I tillegg til sånn level after level, med tverr to, så kan det kanskje samarbeide litt. Men det er jo det samme at du må ha to hjerner, men ikke ødelegge for hverandre.
Nei, altså, jeg tror ... Hvilket spill var det vi snakka om som kunne vært litt sånn kult å drukke noe pils og spille sammen med kompiser? Det var ikke Jones in the Fast Lane, for det er hot seat. Var ... Nå husker jeg ikke det i farten, men det var ett av de gode, gamle ... Jeg husker vi var litt sånn ... Men dette kan også være litt sånn. Det er jo det. Du skal jo touche litt innom musikken. Det er litt sånn funny musikk.
Det er jo ... Brett er masse nytt og gøy å se på, selv om mekanismene er de samme. Så er nytt brett ny opplevelse. Nye sprites, nytt design, ny grafikk. Og nye utfordringer, da. Ja, helt klart. Og så kan det være god konkurranse. Det er ikke PVP, det er liksom hvem får til å løse flest sånne klynger først, og hvem overlever, da. For du er faktisk liv her, så du kan dø. Jeg tror faktisk dette kan være til litt gøy. Å sitte og knote, ha en pils på høyre og venstre side av passaturet,
og så sitte og slåss om tassene. Ja, ja, helt riktig. Jeg spilte gjennom alle de 40 levelene på første episode. Og det blir litt repetitivt etter hvert, selv om det er ... Men jeg setter pris på de nye. Det er ikke repetitivt på grafiske, men hvor det er begrensa hvor mange ganger det er gøy å matche disse tingene.
Ja, for igjen, spillmekanismen er jo den samme. Du skyter skrått oppover til hører. Og så er det varierende utfordring med at du skal få luren rundt hjørner eller ... Men det er derfor jeg tror det er gøy å spille to. Det kan bli litt kjedelig kanskje alene, men er du to, så er det litt stemning da.
For det er et par av bretta som har litt mer tenkeoppgaver, fordi hvis du tar dem i visse rekkefølger, for ellers så låser ting seg unna, så du ikke har mulighet til å treffe dem lenger pga. sprettet der og der og sånn. Jeg skal innrømme at det var et par-tre. Jeg måtte gå på YouTube og se åssen i all verden det her virker jo helt umulig. Og så: Å ja, selvfølgelig, hadde du tatt den første, eller et eller annet ... Eller unngå å ta den, eller ja, ikke sant?
Men for å snakke litt om de der titles eller levelene, da, så er det jo ... Jeg syns det er så kult, for noen er fargerike jungelbrett. Så er det plutselig noe som er blueprint, f.eks. Veldig skematisk tegning av noe. Og så er det bare en sketsj. Altså sånn ... Hva heter det? Håndtegning? Altså kladdebok, liksom. Ja, det var det jeg skulle til å si. Og så er det noen spillparodier. Det er et brett som ser ut som Pac-Man, som skal matche monstre eller hva det er.
Ser ut som en screenshot, liksom, av Pac-Man. Og så er det vel noen sånne bricks eller Arkanoid ... Ja, så er det en del spillreferanser. Åpenbare spillreferanser, noen mer subtile, og noen bare generiske brett. Det er sånn derre ... Gleden du hadde med spill i gamle dager, er litt som bare å se noe nytt. Spesielt Pek-og-klikk-spill, å få se en ny scene. Men jeg føler at hvert nye brett er sånn: Å, wow, så stilig det ser ut der.
Ja, jeg syns jo det var visuelt fascinerende og intriguing nå, liksom. I fremtiden. Så hvis jeg tenker å sitte som en kid og se på det her, må jo ha vært helt sinnssykt.
Nei, for altså ... Jeg bare ... Hvis du tenker på alle spillene som har kommet etter det, da ... Candy Crush er jo kjempekjente, og det er altfor mange dubspill. Så er det jo ... Alle brettene er jo like, de er så generiske. Spillene er jo også like, for all del. Men i hvert fall hvis du bytter spill, så får du i hvert fall ett forsøk på nye tiles. Men nei, det er det motsatte av det vi ser i dag. Ja, det er veldig ... Det er liksom ... Det er smasken design. Ja. Det er digg. Det er digg design.
Jeg testa litt gjennom de level 2 og 3, for det er veldig typisk at en shareware viser alt, og så har du bare en remix av det samme. Men jeg følte det var ganske mye nytt content i de neste levelene òg. Well done, absolutt. Det er kanskje på tide å prate litt om musikken?
¶ Musikken
Ja. Jeg har hørt litt forskjellig av låtene, bare for å avsløre det. Her er det jo låter. Ja. Men du har litt forhold til musikken.
Ja, det ble litt nostalgisk, for jeg kjente igjen noen av låtene her. I spillet så er det en game, hva heter det, sånn jukebox-funksjon. Så du kan høre dem der, men ellers er det sånn at hver gang du starter et nytt brett, så kommer en random låt. Og hvis du tar ... Du har en egen mulighet til å ta replay med, som er en fin måte å ikke miste livet på, for da vil du resette. Det var akkurat som du sava av da brettet starta. Da vil du også få en ny låt, så det er ikke matcha til det.
Men det er et greit utvalg med ulike låter. Jeg minner meg litt om kanskje Lemmings, som også har ulik munter musikk på de ulike brettene. Men jeg må si det er veldig mye koselig og munter musikk. Jeg syns det er ålreit å høre på mye av de. Selvfølgelig litt repetitivt etter hvert ... Det er i utgangspunktet veldig ålreit.
Men la oss ikke glemme at vi ofte snakker om spill hvor musikken er kjedelig i beste fall. At det bare er sånn generisk. Ok, noen har brydd seg med å trykke på et tastatur eller et keyboard. Det må være noe musikk her, liksom. Ikke noe interessant, ikke noe ... Men det, etter å ha spilt det bitte litt, da, så er det jo ... Jeg er helt enig. Her er det liksom trivelig musikk. Personlighet i musikken. Noen har tatt seg bryet med å lage låter.
Og det merkes jo, da. En gang iblant så er det kanskje ikke helt ... Det er ikke det råeste. Men det er ikke Commander Conqueror, liksom. Men det er koselig, passende musikk. Noen har brydd seg. Jeg liker det.
Og kanskje den jeg syns er favoritten min, det er den som heter ... Låt nummer tolv. Ja, ja. Et lite hint der. Bare hør på den, for den er munter, og jeg gleder meg liksom til å spille dette brettet.
Det er litt kanskje formata, men jeg får sånn skikkelig sånn colonization vibes. Jeg har sittet og hørt på en del musikk i mine timer i colonization. I revolusjonslåter, men i dag i midi. Litt sånn samme stemninga her.
Ja, jeg er enig. Dette er jo bra musikk. Altså, jeg syns det er kjempebra musikk, jeg. Det er ingenting å klage på. Men jeg blir ... Jeg merka da jeg var lenge på brett, at det ble litt repetitivt. Men det var ikke sånn at jeg ... Jeg ble aldri irritert: Å, nå kommer den låta igjen. Det var mer sånn: Å, deilig, nå kommer denne en gang til. Den bop-in-bop, som er den du får når du starter og kommer til hovedmenyen. For den er veldig rar. Den er veldig sånn uta, den virker sånn ...
Musikk følger jo gjerne visse mønstre, men dette føles som i brytende mønstre.
Jeg mistenker at det er noen som har lagd et spill som skal være multiverse. Og det skal være 1000 identiteter og 1000 tanker og drømmer og alt. Så det spiller jo den viben. Veldig, da. At ... hvis du tenker hardt nok på en, eller elsker en spillkarakter hardt nok, så blir den virkelig i sin egen lommeverden. Arkapedia. Så jeg syns faktisk de matcher, jeg.
Kan bare nevne, siden vi snakker om at det er ... Personen som har lagd musikken, heter Andrew Lepisto. Eneste ... Ifølge Moby Games er dette spillet, så det er åpenbart ikke en ... Anerkjent kan det være, men han er tydeligvis ikke en etablert spillmusiker. Jeg vet ingenting ... Men det blei med ... Ja, det blei det. Det er jo ... Sannsynligvis er det slektning av programmereren som heter Steven Lepisto, og designeren. Men vi kan kanskje snakke litt om ... Eller har du noen musikkfavoritt?
Eller skal vi gå videre og snakke om de andre ...
Nei, jeg har ikke rukket ... Jeg har ikke kommet gjennom nok av dem
til å bli kjent med dem.
¶ Litt om folka bak
Vi må snakke litt om disse folka som lagde dette. Du nevnte at det er et hjertepar. Det er mange millioner piksler som er håndtegna, så leste jeg et eller annet sted på dette. Det er helt riktig. Det er egentlig to personlige partner. Designa av Jennifer Diane Raitz og Steven P. Lepisto. Som da ... ja, de to har gjort det.
Ja, så han som laga musikken da, også Jenny?
Ja. Og Steven. Steven og Andrew Lepisto, jeg veit ikke om de er brødre eller gift eller hva det er. Men det er de. Så det er tre stykk, da. I den første har hun Jennifer en hjemmeside.
¶ The Official Home Of The Infamous Accursed Toys Game
Og hjemmesiden har en egen knapp til Bopin. Det er et par andre linker også. Det er veldig interessant å gå inn på denne Bopin-siden, som også er oppdatert for 2026. Som du kan laste ned spillet i 64-bit-versjon. Originalt kom jo dette i 16-bit eller hva det blir. Eller 8-bit, eller jeg vet ikke. Det er instruksjoner om hvordan du spiller det, og det er dokumentasjon. Hvor jeg leser det, og det står en stor warning på siden der.
Hvis du har lest dette, så hadde du visst at vi har snakka om det hittil. Men hva står det der, Sigve?
Det står warning i ganske store bokstaver. Der er det en advarsel, og det må sies at apropos 90-tallet, denne nettsiden ... Det er så funny, for det ser ut som du har kommet feil. Eller kommet i en sånn derre ... Hva heter det, timemaskin? Wayback-maskin. Men denne nettsiden og spillet er oppdatert i 2026, og 2026 er ikke veldig mange minutter gammelt. Men den nettsiden, den er fra 90-tallet. Det er moving gifts. Og det er sånn Sprite-bakgrunn.
Og det er gul tekst ... Vi linker til det. Jennyverse.com.
Det er så 90-tallet. Den hadde sikkert fungert enda bedre i Netscape enn det jeg bruker.
Den bør åpnes i Netscape, faktisk. Jenny er ... Ok, inne i spillet så kan du trykke ...
¶ Jennifer Diane Reitz
Så kan du gå på credits, og det er credits, men der kan du trykke på Jenny Cess. Altså Jenny Sier. Så tenkte jeg: Ok, kanskje et par sett der. Jeg tror ikke jeg overdriver hvis det er hvert fall 10 eller 15 sider. Det er ikke tettskrevet, men det er liksom ... Det er i gamefonten, da. Hvor hun forteller om at nå er hun 65.
Oppdatert, dette nå for 26-utgaven. Og det var åpenbart også ... For det er jo originaltekst-follows, som det står. Så det er åpenbart både at det var i originalspillet òg.
Så denne teksten ... Ja, først at hun er 65 år gammel, at hun er sliten. Altså, jeg kødder ikke. Hun bare åpner døra på vidt gap inn her. 65 år gammel, sliten, orker ikke å lage ... programmere mer spill. Fikk aldri suksess. Har alltid drømt om å være en spillutvikler, men fikk liksom aldri sitt spill. Men har jobba med forskjellige spillstudioer og drevet med det ene og det andre, og så plutselig så var det en eller annen polyamorøs venn eller familiemedlem som døde i en alder av 43.
Og så var det at i gamle dager så var det hacker spirit hos utviklere, men så ... Så kom det record-label-CEOs inn og ødela den stemninga. Altså, spillutviklerbransjen ble tatt over av disse greedy platebransjefolka som gjorde at det ikke lenger var rom for å lage unike spill. Alt måtte være en reproduksjon av det som allerede hadde gitt suksess, hvilket vi jo for så vidt kan kjenne oss igjen i.
Ja, det er veldig gode refleksjoner. Eller, jeg er enig i refleksjonene.
Ja, når dette er sagt, altså ... Stakkars Jenny, hun burde jo bare komme seg på Steam. Og indie-release av det spillet her, det hadde jo fått braksuksess. Så jeg mistenker det ikke bare at verden er slem mot henne. Jeg mistenker bitte litt at Jenny har en måte å løse problemet på som ikke gagner verken henne eller noen andre. Men. For jeg begynte å lese, og så tenkte jeg: Her er det kanskje en side eller to. Men det slutta jo ikke.
Jeg trykka og trykka og trykka, ny og ny og ny side med ny tekst.
Jeg er så imponert over at du brukte ... Du tar sju sekunder, tenkte jeg, for Ridgequitter fra andre skjermer, men du ble lesende side etter side etter side.
Og det var: Hvordan lagde vi spillet, og hvordan har vi fått spillet opp i 2026-versjon? Og personlige utleveringer og ... Altså, nei ... Jeg skal scrolle litt gjennom det etterpå, for det var sånn ... Dette er helt sinnssykt. Ja. Og så kan du også lese Steven. Eller ... Ja, jeg tror det var Steven Cess.
Jeg kom aldri så langt. Jeg tenkte at jeg skulle gjøre det, men ... Før jeg leste, ble jeg sittende med Jennifer Cess, men jeg tror han hadde en litt mer teknisk ... Mer sånn hardware ... Det er kanskje litt mer for de av våre lyttere som liker hardware, så står det om både Commodore 64 og YB-maskiner og sånn, mener jeg jeg husker.
Han har 19 sider med tekst, Steven, som er litt mer teknisk, ja. Ikke like ... Og Jennifer har 27 sider med tekst. Det er ikke tettskrevne A4-sider i Word, det er gamefonten. Men ... Nei, det er bare ... Altså, igjen, spill ... Hvis vi koker den ned til spillmekanismen ... Det er mobilspillnivå. Den er enten skrått opp høyre eller skrått opp venstre, og så skal den matche på blokkene med å være matche. Men det er altså så mye law. Både spilllaw, men også ...
Law. Altså real life law. Med Jennifers kamp mot spillutviklerindustrien, og hun mistet familiemedlemmer ... Nei, det er helt sinnssykt. Det er verdt å laste ned bare for å ... Forresten, apropos laste ned: Når du er inne på denne nettsiden, som på en måte er fra 1992, det er ganske sjelden eller aldri at jeg laster ned noe som gir warnings. Nei! Ikke bare ... Altså, det var ikke warning på sånn: Vil du åpne denne filen? Nei, nei, det var warning når jeg lasta ned fila.
Jeg fikk ikke tilgang til fila, men lasta ned engang. Er du sikker på ... Er du helt sikker på at du vil laste ned denne? Og så er det sånn ... Jeg fikk jo linken av Mamen, da. Jeg må nesten, for en gangs skyld, stole på folk, da. Så da trykka jeg meg forbi advarselen i nettleseren. Ja, jeg vil ha tilgang til fila. Så er du i det vanlige hopprennet: Er du helt sikker på at du vil dobbeltklikke ...
Er du helt sikker på ... Har du tenkt deg om ... Så til slutt så fikk jeg installert det, da, og spilte. Men det er verdt å laste ned og installere. Hvis man er en gamer og en retrogamer som oss, rett og slett bare for kjapt å lese gjennom det Jennifer har å si. For det er et sånn øyeblikksbilde inn i noe veldig fascinerende. Og så er det et spill. Så du kommer til å spille det også, og spille en stund.
Jeg leste litt om Jennifer, og jeg skjønner jo at det kan være litt vanskelig. Den første er en transkvinne, og så var det som du sier, at hun var i et polu amorøst ekteskap med tre stykker. Så det er jo et spennende utgangspunkt i et spennende familieliv, som er litt annerledes enn oss.
Ok, da skjønner jeg jo kanskje litt mer hvorfor ... For det var jo ikke like lett å være annerledes i 1992 som det er nå. Nå er jo alle litt annerledes. Det har blitt litt vanskelig de siste åra igjen, men ... Ja ja, men det må ikke bli for mye av det gode heller. Men ja, så ...
Kan være at du møtte litt motgang her og der?
Det er ikke sikkert det bare var spillbransjen hun møtte utfordringer i.
Det kan nok være. Men jeg åpenbart kanaliserte dette inn i kreativt arbeid. Ja, for spillet er fett. Spillet er polyamorøst! Ja, det kan en si. Men jeg scrolla litt videre i dette dokumentet og fant én ting som kanskje Einar sa
¶ Jennifers spilldesignfilosofi
og gjentar her. Det var nemlig filosofi på spilldesign. En sju punkts liste, jeg kan jo lese den opp. Det er ikke noe banebrytende, men det er alltid litt gøy å høre hva folk tenker er et godt spilldesign. Og steg én ... Jeg vet ikke om jeg skal simultanoversette der, jeg. Et spill bør bli skrevet for ... Ja, skal være gøy for spilleren, liksom. Nummer to: Games should always have at least a two-player option. A game is a social activity.
Det bør du kunne ha multiplayer, og det var vi litt inne på. Det kan bli ensformig å sitte alene. 3. The player should be given the maximum power to control and configure the game possible. The player can be treated to decide their own pleasure.
Ja, og du kan jo skippe levels. Helt fritt, hvis du vil skippe. Det er ingen som skal komme med pekefinger og bestemme. Men du motiveres til å ikke skippe, for da blir bossen vanskeligere hvis du skipper.
Det bør være både spillelig og morsomt først. Ingenting er like viktig som dette. Et vakkert spill som ikke kan være nyttig, er en abonnement. Det gir mening. Her går vi spillbart og morsomt først. Det føler jeg at det er altfor mye dopamindrit i dag som vi ikke har tenkt på at det skulle være gøy. Det skal være andre ting. Nummer fem: Aldri skape spenning billig. En tidsbegrense eller klokke. Altså, banebrytende ... Dette er jo ... Dette må jo klistres opp.
Flere må vite ... Flere må få høre om det her.
Vi er kjent på Ron Gilberts liste over godt spilldesign, men Jennifers liste prøver jeg nå å fronte. Intelligently and with respect as an equal. A game exists to pleasure and challenge, not to twert or frustrate. Tenk på det, da! Ikke frustrerende spill, men ja, det er kjempekult konsept. Og det siste og sjuende punktet: Spilleren må skrive til resultatet av sine handlinger. Dermed må de tilføres kapasiteten til å spare last og slette sine innsats og managere sine affærer.
Ja, støttes, ikke checkpoints. Nei. Ikke checkpoints. Save, load og slett. Ja, altså, den lista der må jo bare bli kanonisert, da. Den er jo ... Jeg føler nesten at den transcends, den hviler over Ron Gilberts. Ron Gilberts er jo spesifikt for pake click, mens dette gjelder jo alle spill. Helt sant. Ja, den der skal rammes inn.
Jeg har fått litt respekt for disse traverne som ... Det er nesten litt trist å lese starten hvor de innser at: Nei, det er klart hvis det aldri blir noen spillutvikler, det ble dette ene spillet. For når du går tilbake til de gamle notatene, så var det veldig fullt av optimisme at dette nå er i gang, og nå skal det liksom bli. Dette er mange ideer til fremtidige spill. Men åpenbart så er det jo noe som stikker with når du fortsetter å gi det ut i dag og fortsetter å oppdatere.
Og de som lurer på hva som er nytt i vindusversjonen,
¶ Hva er nytt i 2026-versjonen?
annet enn at alle levelene og sensuren er tilbake, så er det litt gøy. For originalt så var dette på 320 ganger 240 piksler. Og det klarer ikke vindus i dag å kjøre lenger. Altså den vg-a-greia. Så de har dobla det. Så i dag får du det til 640 ganger 480 i fullscreen mode. På ennå moderne skjerm. Men de hadde mekanisk skalert opp dette for å få det til å virke, så jeg vet ikke helt hva de mener.
For dette er ikke igjen, da. Dette er jo a passion project. Hun skriver jo det at hun brukte opp tre datamus på å lage dette spillet, fordi hun har klikka alle pikslene selv. Altså, hun har tegna spillet selv. Og det er jo ikke bare å oppskalere det ved å klikke på en knapp, ikke sant? Nei. Dette er jo tegna i, hva var det du sa, 200 ganger ...
Ja. 320 ganger 240.
Ikke sant. Det er jo spillet tegna i. Så du kan ikke bare ... Ja. Så der var det også snakk om noe behind the scenes, som noen som hadde sittet i og cola det, og fått det opp, da.
Nei, så det står faktisk ... De har faktisk en ganske god changelog. Hvor det står hva som er new features, new features. Og de kan jo spille med en kontroll. USB-kontroll er lett å spille med, det vil kanskje folk foretrekke. Hvis man er vant til det. Eller så fungerer mus, som jeg ikke anbefaler, eller tastatur, som jeg anbefaler. Og så er det, i tillegg til den doble oppløsningen, så er det ...
Interessant, det står noe om easy mode, som er det jeg forklarte i stad, med hvordan du slår denne teddyen, honeymounds, på slutten. Det var visst noen publishers som nekta dem at det ble for lett. Hvis du har klart alle poengene, så er det bare ett slag, og du kan ikke ha det sånn. Så da er det visst den som er original vanskelighetsgrad, den der det står at det er mellom 8 og 100 ganger så må du treffe denne honeymounds for å slå den. Hvis du har maks poeng, så var det bare kanskje åtte, da.
Men det var liksom umulig, ikke sant. Og jeg husker at jeg kom til denne teddyen og aldri klarte å drepe den. Nettopp fordi jeg trengte 87 slag til. Så de har liksom gått tilbake til det de hadde tenkt. Det er typisk å gjøre det vanskelig.
Ja, men det var jo sånn spill skulle være sånn. Nei, men veldig kult.
Det må jeg si. Hva er neste på ...
¶ Vårt forhold til Boppin
Vi har egentlig ikke snakka om vårt forhold til det, jeg har nevnt at jeg har spilt litt.
Er dette første gang du hører om det? Ja, det er det. Så jeg er veldig nysgjerrig på din story med dette spillet. Dette ... jeg er litt skuffa over ikke du viste meg dette på barneskolen. For det er jo ... Dette hadde slått an. Lett å catche. Og helt sinnssykt fengende grafikk og fargesterkt og alt. Og kul musikk. Nei, dessverre. Jeg spilte det første gang i denne episoden.
Nei, det ... Jeg hadde jo som sagt sharer-versjonen. Jeg skal ikke si 100 % sikkert om jeg har spilt det andre eller ikke. Men jeg husker i hvert fall at jeg har spilt en del brett på dette. Det var ... Og jeg vet at jeg har spilt det sammen med noen. Så skjønner jeg ikke hvem det er, for ifølge noen som spurte ser det ut som et bobledragerspill. På serveren vår, og så nope, svarte Anette. Men da skjønner jeg ikke hvem andre jeg kan spille med.
Kan ha vært naboen min, da. Yngve kanskje spilte med han. Jeg har i hvert fall testa det med noen, men jeg tror det var litt sånn at en smart en sier hvor du skal kaste det, det er litt av ulempen med hver to, så blir man enige om hva man gjør. Men jeg er enig, sosialt spill. Da har vi kanskje gått gjennom det vi vet om spillet og utviklinga av spillet. Mer enn vi pleier, faktisk. Og du også har kommet med mer innsikt enn du pleier.
Men det er jo så mye. Så vi får kanskje head over og sette fokus på disse lytterne våre
¶ Kommentarer fra sosiale medier
som kanskje har spilt dette, som vi har spurt om.
Det er jeg litt spent på. Jeg har ikke sjekka det ennå, så jeg veit ikke hva publikum tenker om spillet. Jeg kaster meg inn på Facebook med en gang og blir jo møtt av med en tegning, nok en gang, av vår kjære boble... Unnskyld, doktor. Bobledaget. Doktor, tegnerinne, illustratørinne. Så sjekk ut det. Spillhistorie er det Frohalt, ja, som er inne og kommenterer, faktisk. Koselig. Jeg tror jeg fikk fatt i Amiga-versjonen på en coverdisk.
Jeg tror det er sånn som følger med PC-bladene, eller Amiga-bladene ...
Ja, det er det, selvfølgelig. Det er det, selvfølgelig. Husker jeg ble småsjokkert over enkelte ganske uventede detaljer. Ja, hva kan det være da? Kan det ha noe med død og lidelse å gjøre? Altså, det hadde jo ikke ... Det er så sykt basic å melde, da, men det hadde ikke gått an i dag. Liksom voldelige spill og sånn, men selvmord, det er liksom ... Nei, jeg digger det. Selve spillet må jeg innrømme at jeg aldri helt falt for. Hilsen Joachim.
Håkon Puntervold, han musikkartisten, er det ikke det? Han slipper jo sanger. Jeg måtte teste det og forsto ca. null av kontrollene. Please, forklar meg det. Ellers minte dette meg litt om Flippful, An Exciting Cube Game, Spilte på Nes back in the day. Nå tråller han oss, Truge. Jeg tror det, jeg tror det. Flippull, det er jo ... Ja, altså det ... Jeg får noe treff. Det er ikke sånn rick-roll ...? Nei, jeg får ... Step-step-roll og rick-roll er ganske likt, da.
Plotting ... Flipp-pull, eller plotting ... Ja, plotting. It's called Flippul in Japan. Men greit, Punti. Den liker jeg, en liten utfordring der. Så melder du kjapt at spillet faktisk har fått en oppdatering så sent som i 2026. Så Jenny har ikke gitt seg helt ennå. Topp fan: André Nordstrand: Å nei, dette har jeg ikke hørt om engang. Håper ikke jeg har gått glipp av noe viktig i oppveksten. Spent på episoden. Ikke noen gode nyheter, for jeg vil si at dette ville vært ...
Dette er et sånt spill som ville vært core memory for meg, det er jeg ganske sikker på. Lett å spille, fet musikk, farger ... Så ja, dessverre. Remi Jacobsen er tilbake og melder, ikke overraskende, kan ikke ha spilt dette, men jeg ser at det opprinnelig ble utgitt for Amiga, så da er det innafor. Topp fan, Lars Arne Kvien, var noe kjent med de trekantene. Så sjekket en YouTube. Ja. Husker å ha spilt dette, men det var faktisk musikken som jeg husket best her. Spillet så som så.
Ja, jeg vet ikke om jeg er enig, men kanskje skjønner greia. Ja. Det er lett å huske musikken, syns jeg, som jeg har kommet tilbake på det.
Vi går tilbake til X eller B eller, ja. Ja, Bluesky, ja. Skal vi se. Så inn på Bluesky har vi også en post, og der er jo du. Vi lager en podcastepisode om spillet ditt i norsk. Sikkert den første i verden til å gjøre det ...
Jeg prøvde å sende, men fikk ikke noe svar. Men jeg fikk jo egentlig svar på de tingene jeg lurte på ved å lese den readme-en inni spillet.
Kanskje vi får svar i neste episode på tilbakeblikket. Og så er det Neverfjord, som har en aktiv Bluesky-bruker, i hvert fall inne hos oss. Denne gikk meg hus forbi, akkurat som Politiskolen 6. Ja, det gjorde den meg òg, begge deler. Men her har jeg kanskje gått glipp av noe. Og så slenger du inn at du trenger ikke det engang, kan man gå inn på den 2026-oppdaterte nettsiden. Og Neverfjord svarer: Jøss, da blir det testing etter femmila.
Så her er det en sprek fyr, eller i hvert fall en som liker OL.
Ja, det var nok en OL man skulle se på, ikke gå. Men det kan jo hende hvem som skjuler seg bak.
¶ Har det holdt seg?
Men Ok, nå har jo du hatt en debut, jeg har hatt et gjensyn med dette spillet. Du har jo ... Jeg klarer ikke å lese deg helt, jeg klarer som regel ikke å gjette. Det er veldig godt på hva du skal si, men da er jeg litt usikker på hva du skal si når jeg spør om det har holdt seg. Er det noe gøy i det i 2026?
Ja, har det holdt seg? Jeg kan vel svare med at da jeg fyrte det opp ... For det første, så fikk jeg fyrt opp, for det er jo faktisk 2026-versjonen. Så det var jo faktisk bare å starte det opp. Smakk, smakk, så var du i gang. Og så skulle jeg bare tittet litt på deg. Du hadde logga på, vi skulle egentlig begynne å spille en episode. Men jeg ble jo sittende og spille, og spille og spille og spille. Hvert fall seks-sju levels.
Så ... nå vet jeg ikke om premisset igjen. Dette er jo faktisk 2026-versjonen. Men spillet er det samme. Det er ikke noe nytt eller noe som endret. Jeg vil si at dette spillet har holdt seg. Det er enkel dopaminutløsende underholdning. Det er deilig, sprudlende farger og forskjellig brett. Litt som ... Jeg vet ikke hvorfor jeg kom på micromachines, men litt som micromachines. Det er akkurat det samme på hver eneste bane.
Men er det kjøkkenbordet, eller er det gulvet på gutterommet, eller er det på stranda? Så morsom grafikk. Og jeg tror ... Jeg tror det kan være gøy en halvtime, en time med en kompis og et par øl. Sitte og knote litt og se hvem som er raskest, og ikke ta selvmord, faktisk. Så ... Ja, var det det du trodde?
Ja, du virka jo litt positiv underveis. Jeg hadde ikke trodd det da jeg introduserte dette spillet, at vi skal snakke om det, men jeg har fått det litt annerledes underveis. At det kanskje endte der, så ja, gøy. Nei, jeg er vel egentlig litt enig. Jeg bestemte meg for å spille ferdig de 40 første levelene som var på episode 1. Og det var jo litt sånn ... Nei, det ble litt lei, for det ble jo sånn: Nå skal jeg ha det! Og det skulle ta 40 leveler!
Det holdt 20. Etter 20 var jeg litt lei, jeg skal innrømme det. Men samtidig så er det jo noe med at jeg sitter jo litt pris på sånne puzzle games. Og jeg syns det er litt gøy. Åssen skal vi løse dette?
Ja, for du blir jo litt sånn: Fuck! Det hadde Rett-Petter gjort, du er kanskje egentlig litt lei, men så er det sånn: Ah, jeg fikk det ikke til! Jeg må prøve en gang til! Eller kanskje snike og titte på en YouTube-video.
Ja. For det er jo alltid litt tilfredsstillende å få det til, uansett om det. Og når du ser at det er jo ganske begrensa med ... Du kan jo bare gjøre enten A eller B eller C. Altså, hvordan ... Å ja. Ja. Den A første og så C, altså. Det er definitivt verdt å prøve. Så jeg vil egentlig si ja, det har holdt seg.
Det er jo ikke den mest moderne typen spill. Det blir ikke solgt masse sånne spill med denne kvalitet ... eller jo, det er ikke mange spill som holder denne kvaliteten av de de ligner på, kan vi kanskje si.
Det er helt riktig. Det er aislop, og det er mobilspill. Mobilspill er jo ikke noe hyggelig jobb. Men dette er det mobilspillene kunne vært. Ja, det er sant. Det er det mobilspillene var.
Men vi må jo stille spørsmålet om det finnes noe tilsvarende i dag.
¶ Finnes det noe tilsvarende idag?
Jeg har ikke lyst til å synke dette spillet ned i ... For Jennifers del så vil jeg ikke synke dette ned ved å sammenligne med noe av disse mobilspillene som du har sagt.
Nesten så jeg lurer på om jeg i respekt for Jennifer så skal jeg ikke svare på spørsmålet i dagens episode. Vi vet alle at svaret er ja, men vi orker ikke.
Jeg tror det er det som er misforståelig, fordi du ser et screenshot eller en video, og så tror du at dette er jo sånn som dette mobilspillet Generiski har. Men nei, det er egentlig ikke det. Det kan se litt likt ut, men det er noe annet.
Det er noe helt annet. Det er visuelt interessant. Det er koselig, underholdende musikk. Og det er en helt sånn bananas story rundt det. Som enten er interessert eller ikke gir det litt sånn stemning. Så dette er ... dette er ikke et mobilspill etter 2020-tallets definisjon. Altså søppel. Dette er dopaminutløsende på en god måte. Dette er et koselig og gøy lite spill.
Grunnen til at vi sier mobilspill er fordi det er et enkelt spill. Reglene er enkle, og det er jo gjerne disse mobilspillene. Som man sammenligner med. Det er der likheten er. Ja, det er sant. All right, da er vi snart ferdige, men du skal få lov.
¶ Tips fra Sigve
Terje glemte jo å spørre om du hadde noen tips, for vi har alltid tradisjon å be om noen tips. Har du noen spillrelaterte tips, eller noe annet?
Jeg har et tips, og der er jeg jo veldig sånn fri. Og det er jo digg å være det innimellom. Og så er det mulig jeg, hos for noen, kan det hende ... At dette er ikke noe nytt eller spennende. Men jeg har nå i hvert fall oppdaga Ghost of Tsushima.
Det har jeg hørt om. Ja.
Jeg har sett en del Ghost of Tsushima på YouTube fordi det er et tredjepersons samuraispill som var exclusive PlayStation release. Og så selvfølgelig er det ikke det lenger nå. Jeg var veldig tørst på det spillet. For det så veldig fett ut. Du er samurai, og du skiller opp og får masse fete skills og blir en sånn sinnssyk samurai etter hvert. Men jeg trodde at det var vanskelig. Jeg trodde det var sånn Souls, Elden Ring, sånn get good. Og det ... Alle vet jo hvordan det funker hos meg.
Det funker ikke. Ikke meg heller. Nei. Ikke sant, med sånne Paris og Perfect Paris og masse sånn. Så liksom ... Ja, jeg vet da søren, jeg. Er det det? Så langt, store kort. Det kom på salg på Steam, så jeg tenkte: Jeg får bare kline til å prøve. Og starta det, og en dritlang introsekvens som det ikke går an å skippe, så det var en dårlig start. Og så ble jeg kasta inn i noen sverdfight med noen banditter. Og så greide jeg så vidt han første, og så kom det tre banditter samtidig.
Og da fikk jeg det ikke til, og døde og døde og døde, for da skulle du trykke på noe Parry og skulle trykke på noe dodge. Og så spilte jeg det ikke på tre måneder, og så fiska jeg det fram igjen for noen uker siden, og så bare klikka det. Jeg skjønte når jeg skulle Parry, jeg skjønte når jeg skulle dodge, og jeg har vel ikke gjort annet i mine ledige sekunder, minutter til tider i hverdagen, de siste tre-fire ukene, enn å spille Ghost Sushima. Jeg skal spille det når vi er ferdig.
Jeg gleder meg til jeg blir ferdig før jeg legger meg. Jeg skal spille det i morgen. Ghost of Sushima ... Jeg er en casual, jeg er ikke noe ... Og jeg spiller det faktisk på normal, ikke på easy, og det går fint. Og i motsetning til f.eks. Assassin's Creed, som det bare er dritid å kjøpe, så går du ikke lei av å f.eks. ta disse landsbyene, om disse onde har tatt deg ... Det er jo en sånn befri landsby, og så kan du drive og stealthe, på. Det blir veldig repetitivt og kjedelig i Assassin's Creed,
fordi det er veldig enkelt. Men her er det litt krevende. Du må liksom få til ting, og du kanskje vil øve på noen komboer som du ikke fikk til før. Jeg får ikke praisa det spillet nok, altså. Bare kjøp det. Kjøp det til full pris, kjøp på salg. Ghost of Sushima, og jeg sitter jo da bare på kanten av stolen og venter på at Ghost of Yotei skal portes til PC, som ble sluppet for en stund siden. Så det er mitt tips, da, i denne episoden.
Kult. Jeg tenkte vi for en gangs skyld skulle praise våre Patrions.
¶ Takk til patreons
Vi gjør ikke en god jobb med å selge inn Patrion, vi nevner det ikke mer enn i hver tiende episode, men vi kan jo nevne at vi har en Patrion du kan legge inn på? Ja, det er litt sånn. Gøy å ha det en eksklusiv klubb. Så er det, men ok, la oss gi en shout-out til de to topptierne, da, det er Spruceman og Flokkroll, dere vet hvem det er, og vi vet hvem det er, og vi takker for støtten.
Det er sånn som gjør at dere ikke lenger trenger å stresse med å få råd til serverkostnadene, at det ikke er noen utgift på post. Det har ikke blitt så mye hurratur for oss ennå, men vi får se om det ...
Hvis vi får enda flere, så kanskje vi kan kose oss enda mer. Jeg er jo blitt småbarnspappa, så jeg får ikke drukket opp de pengene uansett.
Da har vi et pensjonistfond, da, som vi kan ... Det har vi, som vi virkelig kan skeie ut. Ja. Nei, kjempekult. Vi også nevner jo hva vi skal gå til neste uke.
¶ Neste episode
Eller neste uke, to uker er det vel det blir. Neste episode. Shufflepuck kafé er det et spill som heter, og vi får en helt ny gjest. Kan du bare spørre nå allerede. Er det et spill du så langt har prøvd?
Det har jeg ikke. Jeg har titta kjapt på det. Det høres ut som det er ... Altså, shufflepuck, det kan høres ut som noe helt annet. Men dette er en barn... Det er lov med barn her, så vi sier ikke hva det høres ut som. Men ja, shufflepuck. Ja, det er airhockey. Og jeg gleder meg til å se om det er kult. Og det var kult.
Vi får en helt ny gjest som skal snakke om dette. Jeg har så vidt vært borti dette, men jeg kan prate mer om det neste gang. Men det er bare å glede seg. Så sier vi takk for nå og hyggelig å være tilbake.
Og godt at jeg fikk plass her igjen etter et lite opphold. Jeg tror vi holder det sånn, med noen avvik, men vi holder det sånn.